Debatt: Foreldrepermisjon

Det er oss mot staten. Punktum.

Dagens foreldrepermisjon oppleves for mange som en tvangstrøye som reduserer familier til et verktøy i likestillingens navn. Om du virkelig ønsker flere barnefødsler, Erna, så må du ta deg råd til lengre permisjon.

HVA BLIR DET NESTE?: Todeling av permisjonen og forventning om at far skal amme med hjelpebryst, spør Sunniva Roumimper, her med sin datter Saga. Foto: Privat
HVA BLIR DET NESTE?: Todeling av permisjonen og forventning om at far skal amme med hjelpebryst, spør Sunniva Roumimper, her med sin datter Saga. Foto: PrivatVis mer
Meninger

Far skal ha permisjon, og helst 15 uker – men ikke på bekostning av mors permisjon eller fellesdelen. Dagens ordning oppleves for mange som en tvangstrøye som reduserer familier til å bli et verktøy i likestillingens navn.

Sunniva Roumimper.
Sunniva Roumimper. Vis mer

Min datter Saga på 6,5 måneder har ikke smilt så mye til meg i dag. Hun er irritert og tar lettere til tårene. Hun har alltid vært enkel å trøste igjen etter litt gråt. Men ikke i dag. Jeg har vært borte fra henne lenger enn hun var klar for å mestre, og hun er helt tydelig preget av dette selv om jeg er her nå.

Psykiater Solveig Bugge Lande sier i et intervju at det kan ta lang tid å gjenopprette tilliten etter gjenforening når den primære omsorgspersonen har vært for lenge borte.

Vi har vært mye hjemme begge to siden Saga ble født. Det har kostet oss mye rent økonomisk, men det var selvvalgt – og en slik tid kan ikke måles i penger. Til tross for at hun elsker pappaen sin som har stelt henne, bysset henne, båret henne i bæresjal, gitt henne mat, badet henne, lagt henne, sunget for henne og sovet sammen med henne – så er det meg, mamma – hun roper på og vil ha. Det er meg hun mister tilliten til når jeg ikke er der, tross all mulig tilrettelegging for jevnt fordelt tillit til begge som hennes primære omsorgspersoner.

Jeg har begynt å grue meg til å gå tilbake på jobb, i tilfelle jeg kommer hjem til lille Saga som ikke vil smile til meg. Til samfunnets felles beste skal vi klare å stå i dette, har jeg tenkt helt til nå. Økonomi og sesongbasert arbeid i kollisjon med min manns permisjon går helt fint an å løse med ulønnet permisjon og uttak av ferie fra i fjor og i år. Med litt velvilje og strammere budsjett unngår vi at Saga starter i barnehage før hun er ett år.

Vi kan diskutere hver enkelt families utfordringer knyttet til barnets første leveår og en tredeling av permisjonen til vi sprekker. Det vil ha like stor hensikt som å diskutere hvilken vei dorullen skal henge. Men summen av enkelthistoriene må ha verdi i denne debatten. Familienes stemmer kan ikke hånes og omtales som plagsomme fordi staten mener det er dette som må til for et mer likestilt samfunn.

Barseltid og småbarnstid er ulik fordi hver mamma, hvert barn og hver pappa er forskjellig. Selv om tanken med en tredeling er mer likestilling, er og blir denne løsningen en tvangstrøye. Familien mister retten til å bestemme selv over en viktig tid – og det gjør at vi som familie fungerer dårligere.

Ytre påvirkning og idealer om likestilling kan ikke styre naturlige instinkter og biologi. Relasjonen og kontakten som mor og barn har i første leveår kan ikke likestilles med far og barns relasjon. Hvem hun som baby har tillit til skjer på hennes premisser. Når jeg nå skal begynne på jobb, med halvannen time reisevei hver vei, er vi tre parter som blir lidende. Pappa som ikke alltid kan erstatte mamma, Saga som ikke forstår hvorfor mamma er borte, og til sist meg, mamma, som vet at ingen av de to er helt klare for å være lange dager uten meg.

Likestilling betyr like rettigheter og muligheter innen alle vesentlige livsområder. Samtidig kommer vi ikke unna de biologiske forskjellene mellom kjønnene. Det er biologisk gitt at pappa ikke har samme muligheter som mamma når barnet er sju måneder. De som mener at det bare er å gi babyen flaske og grøt fra hun er fire måneder, har åpenbart et stort hull i kunnskap om anbefalinger og utfordringer rundt dette. Det er ikke alle babyer som tar flaske, og det er heller ikke alle babyer som vil ha fast føde så tidlig.

Mødre utvikler «super-sanser» etter fødsel som er helt innstilt på akkurat sitt barn. Vi våkner før babyen selv våkner, vi lukter når det er noe i veien, vi er i forkant hele tiden. Dette er det naturen som har bestemt, og staten burde la være å overkjøre det.

En av fedrene bak kronikken «Barnas beste er ikke polarisering mellom pupp og pappa» sier i et intervju med nrk.no at « … når hun lukker døra og drar på jobb, så står du der og innser at dette må du løse selv».

Jeg klarer ikke å se det positive med en slik situasjon. En slik «prøve- og feiletid» kan gjøre at barnet blir den tapende part. Vi vet ikke hvilke konsekvenser et slikt stress, om enn moderat, vil ha for en baby etter hvert som hun blir større. Jeg ser heller ingen polarisering mellom pupp og pappa. Hos oss er det pappa og mamma mot staten. Punktum.

Hva blir det neste? Todeling av permisjonen og forventning om at far skal amme med hjelpebryst? Jeg lurer på hvor langt ut i «Utopia» politikerne med hjelp fra sine tenketanker er villige til å gå.

Unge, ofte barnløse, politikere og statsvitere ser seg berettiget til å be meg se stort på dette politiske retningsvalget. Det klarer jeg ikke når konsekvensene for min familie er redusert livskvalitet.

Jeg er opptatt av et likestilt samfunn. Jeg kan gå med på at jeg ikke får direkte medbestemmelse og valgfrihet i alle politiske anliggender som angår meg. Men å ikke kunne gjøre det som er best for vår egen datter i det som for henne er en veldig sårbar tid, det syns jeg er en nesten umulig oppgave. Vi som familie reduseres til et verktøy i likestillingens navn. For en feminist blir det en litt for stor kamel å svelge.

Politikere bør i samarbeid med de store meningsbærende organisasjoner og tenketanker, sette seg ned og finne andre løsninger for å fremme likestilling.

Regjeringen bør bevilge fem uker ekstra til far – uten å ta det fra mors eller felles del, slik at den totale permisjonen blir 51 uker med 100 prosent lønn. Det må også åpnes for unntak fra regelen for dem som ikke har mulighet til å ta ut permisjon grunnet studier, arbeid eller andre årsaker. På den måten får alle det de ønsker, og familiene vil få bedre livskvalitet og selvbestemmelse i behold.

Om du virkelig ønsker deg flere barn, Erna, så må du ta deg råd til dette.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.