NYTE, OPPLEVE, REISE: Rundt århundreskiftet dukket det opp en forestilling om at dagens femtiåringer bruker opp «barnas arv». I pressen kunne vi lese at generasjonen «50 pluss» fosser frem, at de vil nyte, oppleve, reise, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
NYTE, OPPLEVE, REISE: Rundt århundreskiftet dukket det opp en forestilling om at dagens femtiåringer bruker opp «barnas arv». I pressen kunne vi lese at generasjonen «50 pluss» fosser frem, at de vil nyte, oppleve, reise, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer

Å bruke opp barnas arv:

Det er overveldende hvordan foreldre prioriterer sine etterkommere

Det er et sterkt misforhold mellom historien om en stadig mer egoistisk 68-generasjon og den faktiske holdning og handling.

Meninger

Rundt århundreskiftet dukket det opp en forestilling om at dagens femtiåringer bruker opp «barnas arv». I pressen kunne vi lese at generasjonen «50 pluss» fosser frem: De vil nyte, oppleve, reise.

«Elvis-generasjonen sparer ikke til barnas arv i madrassen. Den bruker penger på seg selv», skrev Aftenposten i 2001.

Forestillingen går inn i en rådende framskriving av en samfunnsendring med økende individualisme og egoisme, der familien betyr mindre og mindre. Dette i tråd med en tiltagende fragmentering av livsverden som følger med en ny generasjon.

«-68-ernes siste stunt er å bruke opp barnas arv ved å låne på huset. […] Barna må øke sparingen for å betale for foreldrenes lettsinn», som DN skrev i 2004.

Perspektivet støttes fra banker og forsikringsselskaper, som sannsynligvis ser muligheten for å selge rammelån til den eldre generasjon. De ønsker å naturliggjøre høyt forbruk, og vil gjerne selge sine «produkter». «Du trenger ikke ha dårlig samvittighet for å bruke opp barnas arv, mener ekspertene», som man kunne lese i Dagbladet 13. mai 2016.

At man ikke trenger å ha dårlig samvittighet, er gjerne et tegn på at det foreligger en annen norm, som nettopp gir dårlig samvittighet.

Men er dagens foreldregenerasjon mer egoistiske enn før? I en undersøkelse om arv og testamente undersøkte vi både om det er hold i forestillingen, og hvordan folk handler i praksis. Hva gjør foreldre med sine penger? Planlegger de barnas framtid? Og hva slags holdninger har de til å skape et godt liv for sine barn og omverden etter sin bortgang?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Under fem prosent av dem som har barn er enige i påstanden «Jeg ønsker å bruke opp mine barns arv». På spørsmålet om «Jeg tilrettelegger for å kunne bidra til mine barns økonomiske etablering», er det godt over halvparten av befolkningen med barn som er enige.

Det er med andre ord et sterkt misforhold mellom den historien som er videreført i media om en stadig mer egoistisk 68-generasjon og den faktiske holdning og handling.

Det er overveldende hvordan foreldre prioriterer sine etterkommere, noe vi også finner i analyser av overføringer mellom generasjoner.

Barn prioriteres.

Studier som er gjort på ansvar, lojalitet og plikt knyttet til slektskap, både kvalitativt og kvantitativt, viser det samme. Det overføres systematisk varer, tjenester og penger fra foreldre til barn eller voksne barn.

Inntrykket av egoisme og fravær av familielojalitet er altså ikke tilfelle. Nordmenn er familieorienterte, tar ansvar for barn og voksne barn. Det er en plikt.

Vår forskning viser at arv er noe som ureflektert tilhører barna. Selve begrepet «barnas arv» viser til at dine eiendeler er dine barns. Dine etterlatenskaper implisitt er barnas. Debatt om pliktdelsarv eller testamentarisk frihet er ikke å finne i norsk offentlig opinion. Familie kommer først.

Det ser ut som om arv og testament er i en slags blindsone. En mulig tolkning av denne blindsonen er at arv strider mot våre likhetsidealer.

Sett i lys av den individualistiske ideologien som er viktig i Norge, og en ambivalens som er knyttet til nedarvede posisjoner, er dette påfallende. Det ville vært naturlig i en individualistisk ideologi som vår, med sterke likhetsidealer, at vi diskuterte testamentarisk frihet. At vi bør kunne gi våre verdier til hvem vi vil.

Bondesamfunnets plikter om å etterlate gården i bedre forfatning enn man tok imot den, og sørge for dine barns framtid i et samfunn med stor fattigdom tilhører en annen tid.

Likevel synes denne tankegangen å være svært levende. Med vår relasjon til våre barn, er vårt forhold til familien langt sterkere enn det likhetsorienterte idealet skulle tilsi.