Det er på skolen det skjer

Barna har mistet skolegang i hjemlandet. Skolegangen ble stadig avbrutt. De forteller: «Vi gjemte oss i kjelleren, vi var så redde, og prøvde å lese i leseboka.»

Barnepsykologen Magne Raundalen etterlyser i en kronikk 1. mars empati og medfølelse hos det norske folk i forhold til de krigsskadde kosovoalbanske barna.

Raundalen hevder at dette problemet også grunner i at familiene bor isolert på flyktningemottak, at de derved er usynliggjorte, og at de blir glemt av det norske folk.

Vi som har opplevet skolehverdagen med disse barna siden august, har gjort oss helt andre erfaringer enn barnepsykologen Raundalen.

Følg nøye med nå, Raundalen, for det er på skolen det skjer, det er i møtet mellom barn i hverdagen det store, langsiktige arbeidet for medmenneskelig forståelse og medfølelse mellom folk bygges.

Først vil jeg komme med en saksopplysning. Det er ganske riktig at det kom 6000 flyktninger våren 99, men det er ikke riktig at disse 6000 sitter isolert i flykningemottakene, slik Raundalen hevder.

Allerede mer enn 2000 er reist tilbake med ønske om å kunne være med på gjenoppbyggingen av landet.

Raundalen hevder at barna oppbevares adskilt, og ikke får komme ut av mottaket. Han hevder også at deres eneste kontakt ut er fagfolkene (psykologene) som kommer på besøk og samarbeider med tolk, hvor barna tegner og kan fortelle om alt det vonde de bærer på.

Her tegner Raundalen et helt ugjenkjennelig bilde av den faktiske situasjonen. Barna og deres foreldre får alle et skoletilbud med hovedvekt på norskopplæring. Dette er ikke noe nytt for Oslo-skolen, verken for voksenopplæring, mødregrupper, eller for grunn- og videregående opplæring.

Siden slutten av 80-tallet, da serbiske myndigheter allerede vanskeliggjorde skolegang og arbeide for kosovoalbanerne i deres hjemland, har det jevnlig kommet kosovoalbanske asylsøkere til Norge. Jeg har selv siden begynnelsen av 90-tallet undervist flere elever på ungdomsskoletrinnet fra Kosovo. Disse har lært norsk, og etter hvert gått inn i normalklasser. Noen har reist hjem, andre blir i Norge. De som reiser til hjemlandet sitt, er veldig opptatt av å være med på å bygge opp landet, jeg kjenner til at flere av mine tidligere elever nå studerer f.eks. sykepleie i Pristina. De har alltid uttrykt takknemlighet for å kunne gå på skole her i Norge, men er også unge og ansvarlige mennesker som, selv med bevisstheten om at det ikke er lett å leve i Kosovo, ikke tviler på hva som er deres oppgave.

Skoleetaten i Oslo opprettet i august 99 flere klasser for kosovoalbanske barn ved flere Oslo-skoler, noen av disse skolene er Bjørndalen, Tonsenhagen, Majorstua og Smestad skole. Disse klassene er organisert med to lærere, enten en norsk lærer og en tospråklig lærer, eller med to norske lærere. Klassene er små, med 5- 12 elever.

Flere lærere har etterlyst psykiatrisk hjelp til de av elevene som trenger det, og det er det mange som gjør. Et ikke ubetydelig antall barn har opplevet brutale og bestialske situasjoner, som åpenbart har satt sine tunge spor.

Det eneste tilbudet vi på Smestad har fått, er deltagelse i et tegne/maleprosjekt som er i regi av PP-tjenesten (Pedagogisk Psykologisk tjeneste sentral Oslo). Her skal barna få utfolde seg på lerretet med staffeli og gode materialer. Målet er bearbeidelse av traumer. Bare noen ganske få får denne støtten, og det kun to timer i uken.

Skoleetaten har pålagt oss å lære barna norsk, men vi opplever at barnas motivasjon er ganske variert, noe som er naturlig ettersom de ofte uttrykker sterke ønsker om å reise hjem, og noen har konkrete planer om det, uansett hvor høyt de setter skolehverdagen.

Oppholdet på mottaket er vel ikke særlig fornøyelig, ettersom de i liten grad får lekt ute, eller drevet vanlige lekeaktiviteter som andre barn. Derfor blir skolen veldig viktig for barna, og de gleder seg til hver dag. Vår oppgave blir derfor å legge til rette for å dekke barnas behov for både lek og læring. For å fortelle Raundalen litt om skolehverdagen vår, så er det helt normalt at de kan male 6 timer i strekk, eller synge frihetssanger uten pause i to timer!!!

Disse barna har dessuten mistet skolegang i hjemlandet, og har mye å ta igjen. Vi vet at deres skolegang stadig har vært avbrutt; de forteller: «Vi gjemte oss i kjelleren, vi var så redde, og prøvde å lese i leseboka.»

Skoleetaten satte sommeren 1999 opp mottaksklasser på skoler der det fantes rom. Våre 10- 12-åringer må heltemodig krysse byen daglig fra (øst) Sinsen til Smestad (vest) og tilbake for å komme på skolen. De skal hjem til middag, og får slik ikke mulighet til å leke etter skolen med de norske elevene som alle bor i gangavstand til skolen.

Burde ikke myndighetene strekke seg litt lenger, og gi barna en skole i nærmiljøet, slik at integreringen kunne bli lettere?

Et annet poeng er at forskjellen er stor mellom veltilpassede vestkantbarn og fattige flyktningebarn. Vanskelige situasjoner oppstår når de kosovoalbanske barna møter jevnaldrende som har fine, nye sykler, nye moteklær og «gameboy». Denne konflikten vil de nok oppleve uansett hvor de bor i landet, de vestlige bydelene i Oslo representerer de strøkene av landet med høyest inntekt og høyest forbruk.

Skolens rolle som integrerende betyr at vi også må drive et aktivt helseforebyggende arbeide. Eksempelvis startet vi høsten 1999 med å gi opplæring i bruk av tannbørste og tannkrem, noe barna er overlykkelige og takknemlige over. (Innledningsvis spurte jeg 1. om de pusset tennene, og 2. om hvor ofte, og 3. når? Svarene lyder som følger: 1. Ja/nei, 2. Hvis ja, 1 gang om dagen 3. Før frokost.)

Asylmottaket hadde gitt foreldrene penger og instrukser om å handle inn tannhygieneutstyr, men kanskje ikke hatt ressurser til å følge det opp.

Et annet eksempel som er talende: Innsamlede klær som lå i kjelleren på mottaket, var ikke blitt distribuert til familiene. Skolen samlet inn både nytt og brukt tøy. Barna trengte alt de kunne få.

Familiene er trengende, men sender ofte sosialpenger, og innsamlet tøy, skolesekker, sko osv. til slektninger i hjemlandet som behøver hjelpen mer.

Det har blitt revet mang en barriere mellom fattig og rik, mellom trygg, beskyttet og redd, sliten og liten.

Da åtte kosovoalbanske barn sang nasjonalhymnen foran 500 elever på Smestad skole ved vår innsamlingsaksjon til gjenoppbyggingen av hjemlandet, var ikke et øye tørt.

Skolen viser gang på gang en evne til å ivareta nærkontakten med det norske samfunn som ingen andre kan. Her ser vi den daglige innsatsen det norske samfunnet yter de som har flyktet fra sitt land. Å ignorere skolens rolle som Raundalen gjør, er ikke bare feil, det er også dumt med tanke på den oppmerksomhet dette arbeidet trenger for å lykkes.

Herved inviterer vi deg, Magne Raundalen, til klassen på Smestad, slik kan du også få se hele klasserommet malt og pyntet med nasjonale symboler og blødende hjerter. Lik det eller ei.