BRASIL-NORGE: Resultat: (1-2). Dette året var åpenbart et unntak. Foto: NTB Scanpix
BRASIL-NORGE: Resultat: (1-2). Dette året var åpenbart et unntak. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det er på tide å glemme 1998

Sommeren 1998 var ingen vanlig sommer. Vi skal ikke være så gode i fotball. Og det skal heller ikke være så varmt i lufta.

Meninger

Jeg forbanner 1998. Ikke fordi det var et dårlig år. Det var et deilig år på mange måter. Nei, grunnen til at jeg forbanner 1998 er fordi det har gjort oss blinde og dumme.

Alt her i verden er relativt. Sammenlignet med den peneste jenta i b-klassen blir man aldri god nok. Det er det samme med 1998. Om man vi sammenligner oss med dette snart tjue år gamle årstallet forkludres virkelighetsoppfatningen vår og vi mister evnen til å vurdere situasjonen klart. La meg forklare hva jeg mener ved hjelp av to eksempler: ballsporten fotball og det mildt sagt ganske store problemet klimaendringer.

Landslagsillusjonen: Fotballen først. Her i Norge er vi rimelig oppgitte over landslaget vårt. Vi har lidd oss gjennom forsmedelige hjemmetap. Og enda verre enn det: vi har lidd oss igjennom pressekonferansene til Per Mathias Høgmo. Og enda verre enn det: vi har lidd oss gjennom Jon Niklas Rønning sin satiriske vise om pressekonferansene til Per Mathias Høgmo.

Men hvorfor er vi så oppgitte? Er det fordi dette lille nisselandet med 5 millioner blånisser bør være bedre i fotball enn det vi er? Vi som nekter å toppe småguttelagene selv om Kjetil Rolness sier vi skal? Nei. Ingenting tilsier at vi skal kunne hamle opp med de beste.

Grunnen til at vi er oppgitte er fordi vi sammenligner oss med 1998. Året da Frankrike var VM-vertskap og Norge var selvskreven gjest. Vi deltok for andre gang på rad. Og vi knuste fotballgiganten Brasil som en liten lus. Så gode var vi i 1998 at vi klatret fra 14. plass til 7. plass på Fifa-rankingen.

I dag ligger vi på 84. plass. Akkurat der vi bør ligge. Men når vi ser hvordan grafen har stupt siden utgangen av 1998, så får vi inntrykk av at norsk herrefotball er i oppløsning. Det er den ikke. Den er bare i ferd med å stabilisere seg fra freakshowet 1998.

Klimatrikset: Mitt andre eksempel er klimaendringer. 1998 har nemlig ikke bare skapt en nasjon av desillusjonerte fotballkommentatorer. Det har også skapt en annen gjeng med blånisser: klimaskeptikerne.

Klimaskeptikere elsker 1998. 1998 er for klimaskeptikere hva 1999 var for Prince-fans. Men i stedet for «tonight I’m gonna party» synger de «today I’m gonna emit CO2». Og i stedet for «like it’s 1999» synger de «like the most representative baseline for measuring average global temperature is 1998».

Klimaskeptikere elsker nemlig å si at den globale oppvarmingen stanset opp i 1998. Men det er en farlig antagelse. For 1998 var et freak år i en klimaforstand. Vi fikk tidenes våteste og kaldeste sommer og vi måtte trøstespise Drillo-is. Men på verdensbasis var det motsatt. Enorme mengder varmt vann fra havdypet spredte seg utover overflaten av Stillehavet og varmet opp atmosfæren til 1,5 grader over normalen.

På den historiske grafen over global oppvarming ruver dermed 1998 over de andre årene, som Tore André Flo gjorde på landslagsbildet.

Men nå er det på tide å glemme 1998. For sommeren 1998 var ingen vanlig sommer. Vi skal ikke være så gode i fotball. Og det skal heller ikke være så varmt i lufta.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook