FRUSTRERENDE: «En av de tingene som er mest frustrerende med å være politiker, det er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene», sa Anundsen i sin «skrytevideo» i fjor høst. Her fra Storskog tidligere i år. Foto: NTB Scanpix
FRUSTRERENDE: «En av de tingene som er mest frustrerende med å være politiker, det er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene», sa Anundsen i sin «skrytevideo» i fjor høst. Her fra Storskog tidligere i år. Foto: NTB ScanpixVis mer

Det er på tide at han får et kallenavn: Lille-Erdogan

Justisministeren kaller inn pressetopp for å be om en forklaring på kritikk mot ham. Nå er det vi andre som trenger en forklaring.

Kommentar

Noen hver kan irritere seg over pressen, men som politiker er det en del av jobben å tåle kritikk og røff omtale. Som statsråd er du selve personifiseringen av makta, som journalister har som jobb å gå etter i sømmene.

Justisminister Anders Anundsen ser ikke helt ut til å forstå dette, og er i ferd med å få et omfattende rulleblad. Noen dager etter stortingsvalget i 2013, etter en konflikt med avisa, la han «sine siste utgaver» av Tønsbergs Blad i peisen, tente på og la ut et bilde av det på Facebook. Da Bergens Tidende rullet opp asylbarnsaken forrige vinter, nektet han å la seg intervjue av avisa om saken i over 50 dager. Og kanskje mest berømt: I august i fjor publiserte Justisdepartementet en 32 minutter lang skrytevideo som innledes av Anundsens bevingede ord:

«En av de tingene som er mest frustrerende med å være politiker, det er at media veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene.»

Den utrettelige kampen mot den irriterende, kritiske pressen fortsetter. Siste nytt om pressen vs. Anundsen er at justisministeren har kalt inn Presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum på teppet. Dagbladet gjengir i dag brevet han sendte til Løken Stavrum i mars i år, etter at hun i et intervju kritiserte ham for bidrag i et reklameinnstikk i Aftenposten for «samfunnssikkerhet».

Tonen i brevet er konfronterende og skarp, og tåler knapt dagens lys. Det var kanskje derfor den ikke var journalført over en måned etter at brevet var sendt, slik at Dagbladet måtte etterlyse det hos departementet. I brevet «oppfordrer» han til å ta kontakt med kontoret hans for å finne et avtaletidspunkt. Og skriver blant annet: «Det ville vært meget nyttig for meg å få klargjort dine synspunkter, og kanskje nyttig for deg å få klargjort mine.»

Han ber om en forklaring på kritikken. Det er sterkt kost. Ikke overraskende valgte Løken Stavrum å takke nei til denne fristende invitasjonen.

Slike henvendelser er det sjelden vi hører om i Norge. Resultatet er dessuten så ironisk at det nesten ikke er til å holde ut: Han kaller inn den øverste lederen i Presseforbundet på teppet for å forklare at han, som han skriver i brevet: «mener den frie kritiske presse er et grunnleggende fundament for ethvert demokrati.»

Jeg vet ikke om han har noen fra før, men Anundsen har i alle fall nå gjort seg fortjent til et kallenavn. Forsker Siri Neset ved Chr. Michelsen institute i Bergen fortalte nylig Dagbladet om sitt «feltarbeid blant elitene i Tyrkia om (president) Erdogans personlighet og lederstil». Hvor det var «mange som sa at Erdogan trodde mediene var et av hans departement og at han kunne styre dem deretter».

Justisministeren er ikke helt der, men som en anerkjennelse for innsatsviljen kan vi i alle fall kalle ham lille-Erdogan.