BARE KLISJEER: Det er gøy å se Jennifer Garner som actionhelt igjen, men fiendene hennes i “Peppermint” er så pappaktige at det er overraskende når de blør. Vis mer

Anmeldelse: «Peppermint»

Det er pinlig åpenbart at de bare står og venter på å bli skutt

Jennifer Garner kler å være actionhelt. Alle andre vasser rundt i for store sko

«Peppermint»

2 1 6

Action

Regi:

Pierre Morel

Skuespillere:

Jennifer Garner, John Gallagher jr, Juan Pablo Raba

Premieredato:

28. september 2018

Aldersgrense:

15 år

Orginaltittel:

«Peppermint»

«Det er beklemmende åpenbart at de bare står og venter på å bli skutt.»
Se alle anmeldelser

FILM: Det er to ting Jennifer Garners ansikt synes å passe best til. Det ene er å være vakker, lidende helgen i et gammelt maleri.

Siden hun ble født litt for sent for denslags, måtte hun nøye seg med det andre: Å være actionhelt. Det må ha vært noe sånt J. J. Abrams så i ansiktet hennes da han ga henne hovedrollen i «Alias» i 2001, den blandingen av noe følsomt, nesten lidende, og noe hardt. Siden Garner ikke ellers har en voldsomt stor rekkevidde som skuespiller er det henne vel unt å nå få være hardtslående igjen, i actionthrilleren «Peppermint».

Mister mann og barn

Garner spiller en mor som opplever at mann og barn blir skutt på åpen gate, og at politi og rettsvesen er for redde for den lokale kartellkongen til å gjøre noe. Da gjenstår bare å ta saken i egne, kapable hender.

Riktignok hadde hun ikke trengt å være så veldig kapabel for å gjøre kål på den svartmuskede forbrytertoppen som får alle andre til å skjelve i buksene. Når Garner vender for eksempel vender våpenet mot tre av håndlangerne hans og fyrer løs, er det beklemmende åpenbart at de to første bare står og venter på å bli skutt.

Dette er bare et av tegnene på at regissør Pierre Morel ikke har investert så mange hjerteceller i denne filmen. Et annet er at filmen benytter seg av hele klisjéarsenalet, fra barneleken som får tung metaforisk betydning til bildene av tatoverte og skulende latinoskurker som ruller forbi på gaten i sakte film. Når en av historiens rettskafne viser seg ikke å være så rettskaffen likevel, er det en plottvist som du har sett komme i halvannen times tid, mens de har veivet med armene og sunget høyt og båret en plakat der det står «her kommer plottvisten».

Voldelig Madonna

I tillegg til å være actionhelt, får Garner faktisk være en slags opphøyet, religiøs skapning, gjennom en grafitti laget av takknemlige sivile i området av Los Angeles der hun gjør seg selv til en enkvinnesavdeling av Heimevernet. Det eneste interessante ved filmen er at den tar en velkjent skikkelse, den tradisjonelle beskytteren som stiller seg utenfor loven, tradisjonelt sammenbitte typer som Batman eller Dirty Harry, og setter sammen med morsrollen. Garners sørgende mor dreper for fote for å passe på det som er blitt en slags utvidet barneflokk. Hun er Madonna med automatvåpen.

Slik blir hun den eneste som kommer godt ut av det i «Peppermint». Alle andre ser litt beskjemmet ut, der de utveksler fy-ord og selvfølgeligheter og ser oscaren gli lenger og lenger unna.