RØRTE MANGE: «Resten av dagen» handler om en tilkneppet butler som gjør fatale valg. Både romanen og filmen, med Anthony Hopkins og Emma Thompson, var store suksesser. Foto: Fra filmplakaten til "Remains of the day"
RØRTE MANGE: «Resten av dagen» handler om en tilkneppet butler som gjør fatale valg. Både romanen og filmen, med Anthony Hopkins og Emma Thompson, var store suksesser. Foto: Fra filmplakaten til "Remains of the day"Vis mer

ANALYSE

- Det er så lett å kaste bort livet

Nobelprisvinner Kazuo Ishiguro ser på skuffede lengsler gjennom et erkebritisk filter.

- Er det ikke fryktelig lett å kaste bort livet sitt? Det er et spørsmål Kazuo Ishiguro vender tilbake til, igjen og igjen.

Forhåpentlig føler forfatteren selv at de 62 årene hans har vært vel anvendt, særlig etter at det på torsdag ble kjent at han hadde vunnet Nobelprisen i litteratur. Prisen ble møtt med et brus av overraskelse fra spåmennene og spåkvinnene, men også med spontan begeistring fra Ishiguros mange lesere.

Både «Resten av dagen» («The Remains of the Day») fra 1989 og «Gå aldri fra meg» («Never Let Me Go») fra fra 2005 ble bestselgere. Begge foregår også på det som må kunne kalles arketypiske britiske åsteder, et stort gods og en avsidesliggende kostskole, og bruker de velkjente rammene til å utforske det ofte verkende misforholdet mellom hvordan hovedpersonene syntes verden burde være og hva den viser seg å ha i vente for dem. I likhet med flere av de andre fortellingene til Ishiguro forteller de historiene sine delvis i sørgmodige tilbakeblikk.

Inger Merete Hobbelstad
Inger Merete Hobbelstad Vis mer

Det er kanskje i «Resten av dagen», som også vant Booker-prisen, Ishiguro tydeligst stiller spørsmålet om hvordan det er mulig å forspille muligheter i livet.

Det kan skje fordi du ikke helt får med deg at de er der eller fordi du er fanget i et tankesett som ikke tillater deg å ta vare på dem. Fortelleren i romanen er butleren Stevens, som oppfyller pliktene sine på godset til Lord Darlington med ekstrem nidkjærhet. Stevens har en sterk overbevisning om hva som kreves og forventes av en butler som ham, og nekter seg selv å dvele for mye ved nazistsympatisørene som stadig oftere kommer på besøk til lorden, eller den prøvende fortroligheten som er i ferd med å formes mellom ham og husholdersken Miss Kenton. For leseren er det ikke vanskelig å merke, gjennom Stevens’ fortellerstemme, at i aller høyeste grad merker seg begge deler — men at det aldri helt trenger gjennom påbudene om å være korrekt og distansert, de som styrer det han gjør og sier.

Butlerens Stevens har latt seg forme helt og holdent av idealene fra en tid og et system der det var om å gjøre å bevare verdigheten i enhver situasjon, aldri er påtrengende med private meninger eller følelser, og setter forpliktelsene før seg selv. Dette holder han fast ved også i oppkjøringen mot en konflikt som krever at den enkelte tar stilling, og i en begynnende nærhet som krever at man tar et skritt fremover, er følelsesmessig åpen og tar imot den nærheten som man blir tilbudt.

Ved å holde fast ved sin utdaterte idé om hvordan man skal opptre, går Stevens glipp av mulighetene både til å være på rett side av historien og til å oppleve kjærlighet.

Mange år etterpå holder han fremdeles fast ved at han har gjort det riktige, men erkjennelsen av det som kunne og burde vært annerledes, siver sakte inn. I likhet med flere Ishiguro-fortellere er han en upålitelig forteller, som dels ubevisst nekter å ta innover seg at verden er annerledes enn hva han har tenkt.

Stevens’ måte å se verden på vil virke gammeldags inntil det latterlige i en moderne verden. Likevel er det mange av dem som har blitt blanke i blikket av «Resten av dagen» — av romanen eller av filmen med Anthony Hopkins og Emma Thompson i hovedrollene, som kom i 1993 og ble nominert til åtte Oscar.

Ishiguro selv mener at det ikke skal så mye til før man blir en slags Stevens.

- Vi har det med å ta avgjørelser basert på verdiene som omgir oss, har han sagt i BBCs program Bookclub.

- De færreste av oss er sterke nok til å stå opp mot slike strømninger, de færreste av oss har et usedvanlig bredt perspektiv på det vi gjør. Og dermed gjør vi mer eller mindre det som alle andre gjør. Og gjør ikke det oss veldig sårbare for å rote til det hele?

Ishiguro ble selv født i Nagasaki, men kom til Storbritannia som femåring, da faren hans, som var havforsker, fikk jobb der. Egentlig skulle det bare være et opphold på et par år, og lille Kazuo fikk leker og tegneserier sendt fra Japan. Selv om han endte med å leve så godt som hele livet i England, tror han han ble preget av å vokse opp i et hjem der det britiske lenge var noe forunderlig og fascinerende.

Denne liksom eventyrlige britiskheten er som en aroma som står ut av bøkene som er skrevet etter Ishiguros første, Japan-orienterte romaner, deriblant «Resten av dagen» og «Gå aldri fra meg». I den siste romanen møter leseren Ruth, Tommy og Kathy. De er medelever på en malerisk internatskole. Først er Kathy, jeg-personen, naturlig nok mest opptatt av kompliserte vennskap og forelskelser. Men elevene prøver også å forstå det underlige regelverket de må leve etter, som ikke ligner noen vanlig skoles, og leserne begynner fort å spørre seg om hvorfor de tilsynelatende ikke har foreldre, og om andre pussigheter ved hverdagen. Det viser seg at «Gå aldri fra meg» foregår i en nær framtid, og at elevene ved skolen er kloner, som er skapt for å ha en bestemt og uhyggelig funksjon for de vanlige menneskene, i verden utenfor.

«Gå aldri fra meg», som regnes for å være et av Ishiguros sterkeste verk, er likevel først og fremst ikke en framtidsfabel, men en slags meditasjon over å ha sterke lengsler og håp og måtte leve i tøffe forhandlinger med et ytre rammeverk som ikke gir deg det du vil ha uten videre — og der mulighetene er færre enn hva du først tror. Ishiguro har vært opptatt av «konspirasjonen av voksne», hvordan foreldre og omsorgspersoner er snare til å berolige barn med at verden er et godt sted og at de vil ha rike liv — snarere enn å forberede dem på hvor hardt det kan være, og hvor maktesløs man kan føle seg mot lovene og tilfeldighetene som legger premissene for det ene livet man har.

Igjen brukes det velkjente og nesten mytisk britiske, det som er kjent fra et utall romaner og filmer, som inngangsport til å utforske bestemte sinnstilstander og situasjoner. Ishiguro har selv sagt om «Resten av dagen» at Stevens ikke er basert på en butler i noen realistisk forstand, men på ideen om en britisk butler og alt hva en slik skikkelse kunne forløse.

- Jeg pleier å se på impulser og karaktertrekk, ofte i meg selv og de som omgir meg, og så skaper jeg skikkelser som nesten er groteske monstre, har han sagt.

- Ofte er det nettopp de egenskapene som jeg vokter meg for i meg selv.

Denne tendensen skaper for mange en gjenkjennelig atmosfære i romanene hans, som virker tiltrekkende på mange lesere og skaper irritasjon i andre.

Noe av grunnen til at årets Nobelpris kom som en overraskelse var at den gikk til en forfatter som i så liten grad vegrer seg mot sentimentalitet, som iblant balanserer på grensen for den gode smak og flørter med det kitschy.

Både denne prisen og fjorårets tildeling til Bob Dylan markerer slik sett en ny retning i Svenska akademien etter at Sara Danius overtok som dets «ständiga sekreterare»; en lyst til å bevege seg mot det medrivende og umiddelbare, de brede, fargesterke penselstrøkene.

Det er ikke rart at noen dermed synes de er for brede. Det er heller ikke så rart at andre føler seg sterkt berørt av skikkelsene Ishiguro maler fram, og som, nettopp ved å ta noen alvorlige valg utfra noen historiske premisser de ikke har mulighet til å gjennomskue, minner om de skjulte grøftene som kan ligge foran noen hver.