- Det er sexpoesi av ypperste kvalitet

Vybz Kartel soner en livstidsdom for mord. Samtidig dominerer han Jamaicas hitlister med sanger om sex, vold og frykten for å bli glemt for alltid.

Hittil i år har karibisk-afrikanske lyder dominert toppen av hitlistene, fra Biebers «Sorry» til Rihannas «Work», Drakes «One Dance» og Sias «Cheap Thrills», med poteten Sean Paul på obligatorisk gjestevers. Det har nesten gått i ett.

Også under streken bobler det.

Tygas ferske single «One on One» er så lik Drakes «Controlla» at man ikke vet om man skal le eller gråte når man hører den, mens Tory Lanez har laget en remix av «Controlla» som er enda bedre enn Drakes, og følger opp med «Luv», også den med Sean Paul som gjest. Og verdens mest pregløse rapper, Kid Ink, har fått med seg Jamaicas heftigste kryddertønne, Spice, på «Nasty», i et åpenbart forsøk på å etterligne suksessen til «One Dance», der Wizkid har en tilsvarende rolle.

Men stort sett er det karibiske og afrikanske også her holdt på en armlengdes avstand, som om man frykter at det skal bli for mye fremmed krydder for et større publikum. Litt er fint, men det får ikke ta over helt. Så man toner ned Wizkid og Spice i miksen, sånn at det blir tydelig hvem som er i sentrum – av låta og i verden.

Feigt, men kanskje også tidvis forståelig.

Spice er, for eksempel, utvilsomt klodens råeste kvinnelige vokalist. Men om hun får den aller minste anledning, begynner hun straks å synge – som besatt – om intimhygiene, et emne jeg mistenker at har en helt annen plass i diskursen på Jamaica enn de fleste andre steder i verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Eller, til avveksling, om hvor utrolig sterk skjedemuskulatur hun har. Kraftig kost i et medielandskap dominert av en flokk Taylor, Kim og Adeler. En Spice som fikk lov til å være Spice på amerikanske rap- og r&b-låter, ville oppleves som et kometnedslag.

Ære være Rihanna, da, som visstnok forsøkte å få selveste Vybz Kartel med på «Work» i stedet for Drake. Vybz Kartel er ikke en type man kan tone ned i miksen. Han er Jamaicas største artist etter Bob Marley, og et av ytterst få gjenlevende pop-musikalske genier i verden i dag.

Og jo da, han har samarbeidet med Rihanna flere ganger tidligere. Men det var før Vybz Kartel ble sperret inne på livstid i 2014, dømt for å ha myrdet Clive «Lizard» Williams og fått ham hakket opp i småbiter.

Liket er ennå ikke funnet. Nå i høst skal saken opp igjen, fordi politiet visstnok skal ha manipulert bevismaterialet. Akkurat dét er ikke usannsynlig, slik det heller ikke er usannsynlig at myndighetene skal ha ønsket å stilne Kartel, som stadig talte makta – og et korrupt politivesen – midt imot. Usain Bolt er blant dem som har engasjert seg i saken for å få Kartel frigitt.

Når dét er sagt, er det jo slett ikke usannsynlig at Kartel faktisk står bak drapet han er dømt for. Politisjef Owen Ellington hevder at Gaza, gjengen Kartel ledet, er ansvarlige for minst 100 drap. Ingen har noen gang beskyldt Kartel for å være en studiogangster.

Og politiet på Jamaica vil aller helst legge ned dancehall-kulturen for å få bukt med kriminaliteten på øya, som om det var der problemene oppsto.

Det som likevel virkelig er usannsynlig, er at Vybz Kartel, som altså sitter innesperret i Jamaicas sikreste fengsel, fortsatt fullstendig dominerer dancehall-scenen på øya, og, ikke minst, at han gjør det i kraft av nytt materiale – som slippes i store mengder.

Hver uke kommer minst én ny single, og både fjorårets EP «Viking» og årets «King of The Dancehall» er sterke utgivelser, blant årets beste uansett sjanger. Kartels leir hevder selvsagt at alt ble spilt inn før stjernen åkte inn, men selv om Kartel alltid har vært uhyre produktiv og gjerne spilte inn fem låter på en ettermiddag da han var en fri mann, virker en slik forklaring stadig tynnere. Gudene skal vite hvordan han får det til, men etter alt å dømme skaper Vybz Kartel fortsatt hits fra bak murene.

Til sammenligning slapp også Gucci Mane enorme mengder materiale i løpet av de årene han satt i fengsel sist, men lite av det var essensielt, og man fikk stadig følelsen av å høre gamle greier, litt i utakt med tiden og uten allmenn interesse. Kartel, derimot, dukker stadig opp på splitter nye riddims som neppe kan ha vært snekret sammen mange år i forveien. Og det høres aldri ut som om noen har limt inn et gammelt vokalspor over dem.

Snarere er Kartels bidrag alltid blant de absolutte høydepunktene, kjennetegnet av ekstrem melodisk og tekstlig energi og eleganse. Der de fleste andre artister har én idé – enten god eller dårlig – til en låt, og gjennomfører den etter beste evne, er Kartels låter fortsatt intenst tettpakkete av idéer, melodier, refrenger, hooks, humor, sex, vold, appetitt, teft, idiosynkratisk frasering, nærvær og betydningsoverskudd. De minner deg om alt som er bra med å leve.

Setter man opp en dancehallens arverekke, kommer Vybz Kartel etter sin mentor Bounty Killer, men før sin protesjé Popcaan og utfordreren Alkaline. Hører man disse stemmene etter hverandre, vil man kanskje legge merke til at utviklingen går fra det mørkt gruffe (Bounty Killer) mot det lysere, skjærere og rarere (Alkaline).

Men samtidig blir det åpenbart at de yngstes rarhet er kosmetisk – en effekt av villet stemmebruk – der Kartels rarhet er genetisk, en overveldende og uatskillelig del av ham. Tenk bare på klassikeren «Real Bad Man» fra 2011, der hooket (eller før-refrenget) åpner slik: «Cah mi nuh inna chatin', no yappin', no flippin', no floppin' Mi strappin' fi clappin', mi lass dem fi choppin' Mi trick him, mi trap him, di riffle dem whop him Him run but dem drop him, him choking, him gappin'»

Det er en hypervoldelig scene, der Kartel og hans kumpaner mishandler en motstander for åpen gate. Grunnpåstanden er at Kartel ikke prater, men handler, en påstand som selvsagt ikke kan ytres som annet enn prat. Men den voldsomme strømmen av verb, fra partisipper til ren presens og tilbake til partisippene igjen, føles som handling. Så, plutselig, idet lytteren liksom forsøker å puste, trekker Kartel perspektivet tilbake, slik at vi ser hele scenen, tilskuerne som forvirret svirrer rundt: «People ah run out bout «what happen, what happen?» Dem run back inside when more shots start attackin' Di K long like wicket and when dat start battin' Dem ah bawl Jesus Christ, Holy Ghost could not block him».

Og når replikken – «what happen, what happen?» –plutselig bryter inn, kuttes beaten under Kartel, som virkelig lever seg inn dramatiseringen, og høres fullstendig månebedotten ut: Hva skjer!? Hva skjer!?

Nesten ingen i verden skriver så godt, så ekspansivt og økonomisk på samme tid, og ingen kan fremføre det med en slik avsindig autoritet som Vybz Kartel. Det finnes selvsagt betenkelige sider, rent etisk sett, ved å høre på Vybz Kartels nye materiale i 2016, i den grad det ikke er gammelt, funklende rask vi får servert. I slike stunder trøster jeg meg med at også Oscar Wilde, Miguel de Cervantes, Jean Genet og Marquis De Sade skrev hovedverker i fengselet, og kvier meg for å sette Kartels kunst lavere enn deres.

For det er kunst vi snakker om, tross alt. Noen ganger tipper det nesten over i det perverse. På årets obligatoriske sommerlåt, «Summer 16» hevder den varetektsfengslede morderen sorgløst at han har «a car full of girls and it’s going real slow, and / ’Pon the beach everybody wan’ go, and /Pool party turn up like whoa, / Everybody feel happy! / Inna dream weekend!» Hvordan var det du hadde det i fengselet, sa du?

Og selv om «Summa 16» ikke er helt der oppe med crossover-hitten «Summertime» fra 2011, er den likevel den eneste av de sju bidragene på årets «Summer 16 Riddim» som høres ut som en hit. Likevel er det en annen Kartel-sommerhit som har gått på tung rotasjon hos oss i sommer.

Her i huset er ikke en sommerhit en sommerhit før ungene synger den om morgenen mens de tar på seg sokker, og det gjør de med Vybz Kartel. Låta de synger heter «Fever» og var første single ut fra «King of the Dancehall», og de synger den som regel fra starten: «XO XO, my love is very special If you want it you can have it. But don't take me for granted. So much – so much – so much things I did not say. I'm from Portmore, that's in J.A. We can do it on that beach there.»

Derfra og ut blir låta langt grovere, men det groveste leveres (heldigvis) med såpass bred patois at ungene ikke skjønner hva det dreier seg om. «Fever – pon your punany!» higer Kartel på refrenget, og insisterer på at «my good love make you turn and twist». I førsteverset er hans «cocky so hot it give the fire fever», mens hun må ha tilstrekkelig «pussy power»: «Gyal haffi have a pussy power, Grab it, leggo, quint lower, Go dung, lover, go dung, go back. Tattoo colour, warm summer».

Det er sexpoesi av ypperste kvalitet, like intenst til stede i utsigelsen som elskeren må være til stede under seksualakten. Og mer enn noe handler «Fever» om å ville være tilstede der det skjer. Og det er den uforstilte lengselen som gir «Fever» en patos og spenning som «Summer 16» bare hinter om i sin lett maniske konklusjon: «everybody feel happy! / Inna dream weekend!»

Når Kartels «cocky» er så heit at den gir flammene feber, er det lengselens språk vi hører, ikke forløsningens. Når han bryter ut i sitt underlige «Milipee walapaa pulupoo silipee /Colopum ala my yalapaad / Fi li di li belepes fulupuk» – er det på den ene siden jamaicansk «gypsy» eller røverspråk vi hører, og kan oversettes til «Milipee WA[NT]lapaa PUlupoo silipee /Colopum ala my yalapaad / Fi li di li belepes[t] fulupuk.

Men det vi hører er en mann som lengter så mye og så hardt at han bare snakker nonsens og nærmest taler i tunger. Og når Kartel, i hooket på «Fever» (alt er hooks på «Fever»), messer «tick tock, tick tock, tick tock, tick tock / Bruk it, set it, bruk it, set it, bruk it, set it, bruk it, set it» refererer han på den siden direkte til dancehall-dansemoves, men samtidig er det umulig å ikke høre tiden som går, mannen som er avskåret fra det han ønsker seg mest, og frykten for at han aldri mer skal få det: « Backshot. Show mi how yuh got / Extra, forget me not.» Nei, glem meg ikke. Glem ikke meg.

Ytringen gir all mulig mening for en mann som enten sitter i fengsel eller som under innspillingen vet at han kanskje kommer til å tilbringe resten av livet der. Men den er også universell, og det er det jeg snakker med ungene om, når de spør meg hva han synger om, han «XO XO, my love is very special.» Da forklarer jeg dem, etter beste evne, at det jo er sånn det føles å elske noen. Som om kjærligheten din er mer verdt enn noe annet, og at man så inderlig håper at den man elsker skal skjønne det, og at de ikke skal ta den for gitt, kjærligheten, og tro at de ikke trenger å komme den i møte.

Og jeg forteller dem at de gangene jeg selv har vært forelsket i noen som ikke egentlig har elsket meg, har jeg forstått at det er på tide å gå videre i livet i samme øyeblikk som jeg skjønte at kjærligheten ble tatt for gitt. At den ikke lenger var spesiell for dem, bare i høyden behagelig, fordi den fortalte dem at de var spesielle. Da må det usagte forbli usagt, samme hvor mye det brenner i en. Det eneste som faktisk må sies da, er noe du må si til deg selv: Hvem du er. Hvor du kommer fra. Hva du er i stand til. «So much – so much – so much things I did not say / I'm from Portmore, That's in J.A / We can do it on that beach deh.»

Kartel vet det. Akkurat den stranden kan det godt hende at Vybz Kartel aldri kommer til å sette føttene sine på igjen. Men den finnes i hvert fall her, i denne låta.