GJENSTRIDIG: Sørafrikanske Mary Sibandes installasjon er et av biennalens mest markante verk. I «Utvikling gjennom tre tidsaldre» skaper hun spenning mellom kontroll og konflikt, og forløser er flertydig fortelling om Sør-Afrikas negative utvikling. Foto: Blaise Adilon. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren, Galleri Momo i Johannesburg, og Lyon-biennalen.
GJENSTRIDIG: Sørafrikanske Mary Sibandes installasjon er et av biennalens mest markante verk. I «Utvikling gjennom tre tidsaldre» skaper hun spenning mellom kontroll og konflikt, og forløser er flertydig fortelling om Sør-Afrikas negative utvikling. Foto: Blaise Adilon. Gjengitt med tillatelse fra kunstneren, Galleri Momo i Johannesburg, og Lyon-biennalen.Vis mer

«Det er sjelden å møte et så uforglemmelig verk på en biennale»

Mandelas nærvær setter preg på Lyon-biennalen.

Meninger

IDEER: «Entre-temp... brusquement, et ensuite» — «I mellomtida... plutselig, og så» — heter årets utgave av Lyon-biennalen. Tittelen ringer inn et tema av komplekse visuelle fortellinger, uansett billedmedium.

Dette materialiseres som ledetråder i biennalens mest markante verk, laget av sørafrikanske Mary Sibande. «Utvikling gjennom tre tidsaldre» kaller hun installasjonen av tre og tekstil. Den framstiller en kvartett svarte gyngehester, som styres med ei hånd av et tildekket vesen bak en vrimmel av sammenfiltrete snorer i lilla. Den svarte neven har tilsynelatende kontroll over de «dresserte» dyra, slik man forbinder med føreren av en klassisk quadriga — den antikke stridsvogna.

Over ekvipasjen svever et mylder av mindre gestalter. De bringer inn en dissonans i installasjonen, og forsterkes gjennom et suggererende skyggespill. Dette framkaller en forestilling, som forløser en fortelling om et konfliktfylt felt. Det danner et sterkt bilde på en negativ utvikling med vold og økende motsetninger, som Sør-Afrika har gjennomlevd i tida etter at farsfiguren Nelson Mandela trakk seg tilbake fra den politiske arenaen.

Det er sjelden å møte et så uforglemmelig verk på en biennale. I Lyon arrangeres den for 12. gang siden kunstnerisk direktør, Thierry Raspail, ga sveitsiske Harald Szeemann i oppdrag å kuratere premieren i Frankrikes nest største by i 1991.

I år har Gunnar Kvaran fått den krevende oppgaven. Så vel utstilling som et besøkstall på hittil nesten 200000 viser at islendingen ikke tynges av tradisjonen fra sveitseren.

Avdøde Szeemann lyktes i å sette Rhonedalens storby på kartet som et samtidskunstens senter, noe Paris mislyktes med da deres nye biennaleprosjekt i forstaden La Villette havarerte økonomisk i 1985. (Ola Enstad — som gikk bort på seinsommeren — vakte oppsikt der med sin første froskemanns-installasjon). Det var dessuten hutrende kald seinvinter under åpningsdagene.

Det er lett å glemme at Lyon er mer enn gastronomiens og silkens hovedstad. Byens klassiske regiongalleri, Musée des Beaux Arts, rommer viktige verker. Fra 1800-tallet av Delacroix, Gericault, Corot, Courbet, Manet, Monet og Degas, det 20. århundrets mestre som Picasso, Léger, Delauney, Javlenskij og Bacon, samt store, skiftende utstillinger som nå; hvor den særegne USA-surrealisten Joseph Cornell vises sammen europeiske kolleger i eksil — Dalí, Duchamp, Man Ray og Max Ernst.

Et annet museum, Le Musée d'Art Contemporain (MAC) er lenger unna sentrum. Hyppige bussavganger gjør det enkelt å komme til samtidskunstens senter, som er en av Lyon-biennalens to hovedbaser. Der blir Kvarans betoning av billedkunstens narrative grep introdusert gjennom to filmer av Alain Robbe-Grillet («Eden og etterpå» og «N fryktet Dante»). Den kjente romanforfatteren var mer enn en ordenes nyskaper. Hans billedmessige regi under tunisisk lys danner et suggererende blendverk, hvor sekvensene veves inn i hverandre og aktørene går inn og ut av samme rolle.

Det ligger dramatiske hendinger til grunn for fortellingen som foldes ut i Glenn Kainos verk. En brei, forgylt seierspall troner som et skulpturelt minnesmerke i symmetrisk posisjon. På veggene rundt er fotografier fra afroamerikanske Tommie Smiths legendariske løp på 200 meter under Mexico-OL i 1968. Stadiene fra sprintløpet går suksessivt i oppløsning. En visuell maltraktering med preg av en aggressiv utradering.

Kainos' referanse til raseriet i USA mot olympiamester Smith og bronsevinner John Carlos' Black Power-hilsen under medaljeseremonien har klar adresse. Men koblingen av narrative grep nærer seg på et mer motsetningsfullt stoff. Under «Den fredelige kappestriden» i 1968 ble 2—300 meksikanske studenter massakrert. Videre ligger historien om folkemordet under spanjolenes erobring av «El Dorado» — «Gull-landet» — som et annet lag i verket. Borgerrettigheter og penger er også saker som dagens idrettspamper tier om. Enten det gjelder Sotsji-OL eller Brasils sommerleker i 2016.

De to norske biennaledeltakerne — Ann Lislegaard og Bjarne Melgaard — fins også i MAC. De er motsetninger i valg av virkemidler. Lislegaards video med synkroniserte ugler i svart-hvitt, fortetter uhyggen hos nattedyret, et orakel i fjærham inspirert av Ridley Scotts «Blade Runner». Melgaards «maksimalisme» tar seg uttrykk i et tablå av dokkefigurer i forskjellige formater og positurer, iscenesatt og kostymert til et skiftende spill av gester og synsvinkler.

En regi av meningstung blikkveksling framkommer hos kineseren Yang Zhen Zhong i La Sucrière; en nedlagt sukkerfabrikk som danner ramme for flere deltakere. «Lenge leve den store unionen» kaller Yang sin komplekse installasjon. Den er både labyrintisk og strengt konstruert. Vertikale elementer mimer minimalisme, og minner samtidig om militære ordensbånd. Et Mao-portrett dukker stadig opp som ikon i synsfeltet, og en vokter i irrgangen av abstrakte elementer.

Demring og forvandling har en naturmettet klangbunn hos islandske Gabríela Fridriksdóttir. Hun viser videoanimasjoner på sand og halvt nedgravde flasker med tangvekster i vann. Det bringer økologiske overtoner inn i det vare verket, som omgis av nomadisk arkitektur.

Sensibilitet for livets kilde viser også 80 år gamle Yoko Ono, med store foto av kvinnebryst og tittelen «My Mummy Was Beautiful».

To kunstnere, kinesiske Zhang Ding og Tom Sachs fra USA, har egne steder med markante arbeider. «Control Club» kaller Zhang sin todelte installasjon i et nedlagt kraftverk. Der inngår lyd som ledd i en truende scenografi. Den første delen er en durende, mørk pagode.

Motpolen — en stilisert, stålblank skulptur — gjør seg på avstand hørbart gjeldende gjennom opptak av skuddsalver. Figuren har skyteren rettet mot en video med dyr av gips, som spruter blod og pulveriseres. Formatet og elektronmediets loop gir destruktivkraften hos den metalliske mannen et ekko av både Behring Breivik og Kim-dynastiets gru.

Lyons klerikale autoriteter har stilt barokk-kirka «L'église Saint-Just» til disposisjon for «Barbie-slave-skipet» av Tom Sachs. Den digre båtmodellen minner om et forstørret kirkeskip, men må støttes opp på gulvet. Skipet rommer 200 dokker liggende under dekk som afrikanske slaver, under navn fra Napoleon til Einstein som eksponenter for ulike lederskikkelser i vestlig kultur. Barbie symboliserer bundethet i vår samtid, hvor kropp og sinn blir invadert og overvåket.

Lyon-biennalen er de mange fortellingers forum.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook