PRODUKTIV: Ida Hegazi Høyer har utgitt seks bøker siden debuten i 2012 .Foto: Svein Finneide
PRODUKTIV: Ida Hegazi Høyer har utgitt seks bøker siden debuten i 2012 .Foto: Svein FinneideVis mer

Anmeldelse: Ida Hegazi Høyer - «Ene|Skissen»

Det er som om teksten har fått en overdose bildebruk

Ida Hegazi Høyer går seg litt vill i metaforbruken i høstens roman.

«Hvor kommer det egentlig fra, det man ikke vil stå inne for, men som like fullt bor i en?» spør jeg-personen i Ida Hegazi Høyers nye roman. Det er et av denne symboltunge bokas grunnleggende spørsmål.

Jeg-personen er en ung voksen som bor sammen med to barndomsvenninner, Elena og Malene. De er som dag og natt: Elena er strålende vakker og utadvendt mens Malene er hennes tause skygge. Til sammen danner de tre likevel en ganske harmonisk helhet.

Men når en ny venninne, A, dukker opp og insisterer på å bo hos dem, kommer hele konstellasjonen ut av balanse.

Skrivingens kostnader

A er forfatter og i full gang med et nytt bokprosjekt, det er altoverskyggende og hun terroriserer de andre med sine regler og strikte krav til arbeidsro. Selv om hun er helt urimelig klarer ikke de andre å stå imot, i stedet begynner en destruktiv prosess hvor de mister hverandre, og seg selv, mer og mer.

Den kvinnelige jeg-personen er den eneste som forsøker å yte A motstand. Hun klarer ikke å få kastet henne ut, men hun får i det minste skrevet inn sin egen tekst i manuskriptet – som A tror hun har skrevet selv. Slik viser Høyer at dette først og fremst er en psykologisk roman om hva det koster å skrive, ikke om et venninnekollektiv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Overdose av språklige virkemidler

Høyer har aldri skygget unna symbolikk og metaforer. I sin foregående roman, «Fortellingen om øde», brukte hun naturen og dyrene på den øde øya til å formidle dype menneskelige innsikter.

I «Ene|Skissen» spiller også naturen en metaforisk rolle: En fugl flyr inn av vinduet og legger et rede, eggene klekkes, men fuglen er død. I bakgården gror hun grønnsaker, men jorda blir stadig mer et sted for å begrave ting, osv. Men i årets roman blir metaforbruken og symbolikken ofte svært høyttravende: «Enten jeg forholder meg til noen eller noe – at det uansett går ut på det samme – at det ikke finnes steder, folk, ett eneste rom, som overgår det situasjonelle.»

Høyer leker seg også med like og motsatte ord teksten gjennom, uten at det tilfører særlig mye annet enn ekstra ord: «Hun er den typen, så godtroende, ondtroende», «Selvmotsigelsen i det. Ikke-motsigelsen i det». Det er som om teksten har fått en overdose bildebruk.

Til tross for innsigelsene mot årets roman er det tydelig at Høyer fortsatt er en av våre mest spennende stemmer. Innimellom overlessede passasjer støter man også på enkle poetiske setninger: «Stemmen hennes er en fugl som burde fløyet».

Siden 2012 har Høyer utgitt seks bøker. Den høye produktiviteten kan kanskje gå litt på kostnad av kvaliteten. Men det innebærer også at det sikkert ikke er lenge til neste bok av Høyer, og selv på sitt mindre strålende er hun alltid interessant å lese.