Det er stille hos Bertine

Bertine Zetlitz (24) har turnert USA med damer som Sheryl Crow og Suzanne Vega. Nå forbereder hun seg til plateinnspilling i legendariske Tambourine Studios i Malmø.

Hun bor bak en gammel port på Bislett. En knirkete og skeiv, gammel smijernsport som er litt van-skelig å åpne. Innenfor porten strekker en liten bakke seg. Forbi en eplehage med nakne, vintertriste trær. Øverst i bakken ligger et lite tun, en garasje og en stor hvit villa. En murvilla, med balkonger, kvister og glassverandaer. Det er her Bertine bor. I et gammelt, flott familieeid hus. Øverst, på loftet.

DET JEG IKKE FORSTO,

var plateselskapet EMIs iherdige vektlegging av at vi skulle få henne eksklusivt . Bertine Zetlitz, 24-årig musiker fra Oslo, eksklusivt for Dagbladet. Ikke hadde hun gitt ut plate i det siste, ikke hadde hun undertegnet en stor, internasjonal platekontrakt, ikke hadde hun solgt til gull for debutplata som kom for halvannet år siden. Eksklusivt?

Bertine åpnet døra. Hun smilte. Trakk på skuldrene. Hun skjønte ikke dette med eksklusivt, hun heller.

Hun hadde riktignok spilt inn en demo i Sverige. Hun hadde skrevet et kapittel i en feministbok som kom for et par måneder siden. Hun hadde kjøpt ny Mac og annet studioutsyr og rigget det opp i det nordøstre rommet.

Og så var hun ny på håret, litt sånn grevlingaktig.

Men frisyre skifter hun jo hele tida. Eksklusivt?

- Det blir så veldig stille, ikke sant. Så fryktelig stille når det først blir stille, sier Bertine Zetlitz.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Jeg har jo drevet og spilt de samme sangene i to år nå, ikke sant. Reist rundt med dem, holdt på. Og det er det som gjør det så vanskelig å holde på med dette her.

- Hvorfor det?

- Fordi jeg har fått så mye oppmerksomhet. Mye mer enn jeg trodde jeg skulle få. Idet du ser litt av det, idet du ser at businessen er så forferdelig forskjellig fra det du er vant til, jeg er jo vant til å sitte å skrive hjertet mitt ut, ikke sant, så er det plutselig noe helt annet der ute som...

Bertine sitter litt sammenkrøket og ser mot et punkt på veggen. Hun er kledd i dongeri; mørk skjorte, mørk bukse, rødt belte.

- Hva er det du prøver å si?

- At det er stas! At jeg blir forført av oppmerksomheten. Når folk peker på meg på gata, det er jo både sg, selvfølgelig, men jeg hadde slutta med dette hvis jeg hadde hata det.

BERTINE HAR TENKT LITT

på dette, sier hun. Dette med oppmerksomheten. Det har uroet henne. Senest i går snakket hun om det, med en venninne. Hva er det som gjør at hun får så mye oppmerksomhet? Hun har bare gitt ut én plate, og den har ikke solgt i vanvittige mengder, den har jo ikke det. Bertines venninne mente å finne forklaringen i Bertines personlighet . «I Norge er man så opptatt av personligheter,» hadde venninnen sagt, og da ble Bertine rolig.

- Jeg tror kanskje jeg passet inn, på en måte, sier Bertine langsomt.

- Jeg vet ikke helt. Det at jeg spilte piano og sang alene. Skrev låtene mine selv og sånn.

- Du ble tatt seriøst fordi du satt aleine ved pianoet?

- Ja, jeg tror det. Plutselig ble jeg bedt om å snakke om bøker i et program med Sidsel Endresen; sånne ting som det er veldig ålreit å bli spurt om. Som viser at jeg skinner igjennom plata jeg har gitt ut. Og så er jeg vel flink til å snakke for meg, da, hehe.

Bertine humrer litt usikkert.

- Hva tror du ? spør hun.

- Vet ikke. Kanskje du har et popstjernepotensiale . At du står fram i mangel på andre popstjerner?

- Det kan godt være. Men sånn vil det jo alltid være. De som ikke er der, de er ikke der. Og det med popstjerne... sier Bertine og ser ut som hun har fått noe i munnen som smaker bittert.

- Jeg føler meg ikke som popstjerne, ikke i det hele tatt.

STILLHETEN RAMMET BERTINE

i høst. Etter at hun hadde vært i USA, på Lilith Fair, en gigantisk turné for kvinnelige artister. Noen år tidligere hadde hun stått og spilt gitar og sunget Suzanne Vega-slagere på Café 33 på Grünerløkka, og så satt hun plutselig foran verdenspressen i New York City, sammen med Suzanne Vega og en skokk andre kjente kvinnelige sangere, og svarte på spørsmål om popmusikk og kvinnesak.

Suzanne Vega og Sheryl Crow og Bertine Zetlitz.

På fornavn med hverandre.

Snakket om viktige ting og jenteting. Sto sammen mot resten av verden. Det var så Bertine ble litt svimmel. Og da hun kom hjem var det kanskje som å lande helt nederst i bakken etter et langt skihopp. Helt nederst, der hvor det er flatt, helt flatt, og det gjør vondt i anklene.

- Det var liksom litt sånn overvirkelig alt sammen, sier Bertine.

- Jeg hadde aldri reist noe særlig langt før, og plutselig fikk jeg det for meg at det ikke kom til å fungere. Det var kjempeskummelt. Jeg tenkte at stemmen min kanskje var blitt en annen , siden jeg var i et annet land. Det var på en måte litt irrasjonelt.

- Ja, det var det jo.

- Mm. Jeg var altså ikke helt sikker. Men så funka det, stemmen funka, og folk var happy, og jeg var utrolig letta.

- Blir du svær der borte?

- Nei. Hehe. Jeg vet ikke, jeg. Sånt kan jo ta evigheter. Men man vet aldri.

- Er det viktig for deg å bli svær?

- Av og til så er det det. Før trodde jeg at jeg ville få hetta hvis det ikke skjedde noe veldig stort. Det føler jeg ikke lenger. Nå kan det godt skje litt rolig. Jeg er jo blitt eldre. Hehe.

I SOMMER, LIKE FØR AVREISE USA,

sto Bertine i et lysthus på Tjøme og snakket om at det var to ting hun skulle skaffe seg i USA.

Det ene var et par hvite, mønstrete cowboystøvler.

Det andre var totalt verdensherredømme.

Det var sol og blå himmel der ute på Tjøme. Sol og blå himmel og veldig langt til Manhattan.

- Totalt verdensherredømme?

- Ja. Det må være drivkraften. Hvis ikke sliter du deg ut.

- Hvis ikke målet er totalt verdensherredømme, så sliter du deg ut?

- Ja.

- Det høres litt ulogisk ut.

- Ja.

- Ja?

- Og sånn må det være. Det må være en litt ulogisk high som bærer deg. Men jeg går ikke rundt og tenker på det hver dag, altså. Bare når jeg skal prøve å beskrive hva som driver meg. Det høres litt pompøst ut, men jeg står for det.

En venninne av Bertine Zetlitz fortalte at Bertine kan greie hva som helst her i verden. Bare hun bestemmer seg for det. At det ikke er tilfeldig at hun snart har svart belte i karate. At det ikke er tilfeldig at hun endte opp med to Spellemann-statuetter året etter at hun troppet opp helt alene på trappa hos EMI med noen rare sanger som hun gjerne ville spille inn. At det ikke er tilfeldig at hun nå skal til prestisjetunge Tambourine Studios i Sverige og spille inn plate med Cardigans-produsent Tore Johansson.

Det er jo til å bli vettskremt av. Sånne jenter.

- Det har jo litt å gjøre med at jeg bestemmer meg for ting jeg vet jeg kan klare, da, unnskylder Bertine.

- Det er ikke det at jeg er sinnssykt flink eller sinnssykt musikalsk. Jeg er ikke så veldig flink til å spille piano, heller. Men jeg er flink til å finne løsninger. Til å tenke litt ...smart.

- Du er litt smart?

- Jo, jeg tror det. Men nå får du meg til virke som jeg går og tenker faen så smart jeg er! Jeg er bevisst; dét er jeg. Og våken.

TILBAKE TIL CAFÉ 33

I 1993. Et brunt vannhull ved Birkelunden på østkanten av Oslo. Bertine, elev på Foss videregående, sto med kassegitar og sang gamle sanger av Tracy Chapman, Cyndi Lauper og Suzanne Vega. Foran henne satt et knippe eldre, fulle menn og syntes det var mer stas med jenta enn med sangen, for å si det sånn. De fulle mennene syntes hun sang rart, de syntes det hørtes ut som hun sang gjennom en ropert, sa de, og innehaveren mente repertoaret var for smalt. Alle sangene er helt like, sa innehaveren. Bertine fikk fyken etter én jobb. Fyken og fem hundre kroner, som hun kjøpte seg et par sko for.

- Hva tenkte du da du spilte på Café 33?

- Totalt verdensherredømme, sier Bertine fort.

- Da også?

- Da også. Hehe.

- Hvorfor det?

- Det er ingen som står sånn uten en eller annen sinnssyk tanke i hodet. Hvis du vil gå igjennom noe grusomt, helt frivillig, skal du være rimelig hypp på stardom , altså.

STUDIO: På et loft på Bislett har Berine Zetlitz sitt eget lille studio.
<B>SMART: - Jeg er flink til å finne løsninger. Til å tenke litt, sier Bertine.