Det er sykdom nok til alle

Skal du danne deg et inntrykk av framtida i norsk helsevesen er valgkampretorikken antakelig det siste stedet du bør begynne.

KAMPEN OM OG MOT DET PRIVATE: «Helsepolitikken til de andre partiene, som kunne ha vært nyttige korrektiver i debatten, drukner hver gang Jens/Jonas og Erna/Bent barker sammen. Stikkordet for denne mannjevningen er ordet privat og kampen vil bli vunnet til den av aktørene som er i stand til å ta eierskap til ordet.», skriver kronikkforfatteren. Foto/Montasje: Espen Røst/Pål Dybwik, Dagbladet
KAMPEN OM OG MOT DET PRIVATE: «Helsepolitikken til de andre partiene, som kunne ha vært nyttige korrektiver i debatten, drukner hver gang Jens/Jonas og Erna/Bent barker sammen. Stikkordet for denne mannjevningen er ordet privat og kampen vil bli vunnet til den av aktørene som er i stand til å ta eierskap til ordet.», skriver kronikkforfatteren. Foto/Montasje: Espen Røst/Pål Dybwik, DagbladetVis mer
Debattinnlegg

Vi glemmer så fort. For et år siden var det ikke mange som ville tippet at helse skulle bli den viktigste saken i årets valgkamp. Landet var fortsatt lammet etter 22. juli-saken og Gjørv-rapporten og de fleste trodde at beredskap- og justisspørsmål ville prege oss fram mot stortingsvalget. Først da Jonas Gahr Støre overtok Helse- og omsorgsdepartementet i september 2012 kunne man ane konturene av valgkampen slik den har artet seg på seinsommeren. Det stedet de stridende plasserer sine dyktigste generaler, gir gode indikasjoner på hvor slaget kommer til å stå.

Det er ikke tilfeldig at Ap valgte seg helse som slagmark. Vi befinner oss i hjertet av Velferdsstaten, stedet der hjerte og smerte forenes med teknologi og solidaritetstenkning. Også Høyre ser seg tjent med å skyve fram helsedebatten som valgkampens viktigste sak siden markedsliberalismens effektivitet utvilsomt på kort sikt vil kunne redusere behandlingskøene radikalt.

Det er dermed en tradisjonell høyre/venstre-konflikt vi står overfor og som har gjort de andre partiene på arenaen til statister i kampen om velgerne. Helsedebatten blir en slags supernova som suger til seg all kraft, men der det i virkeligheten bare er to aktører. Helsepolitikken til de andre partiene, som kunne ha vært nyttige korrektiver i debatten, drukner selvsagt hver gang Jens/Jonas og Erna/Bent barker sammen.

Stikkordet for denne mannjevningen er ordet privat og kampen vil bli vunnet til den av aktørene som er i stand til å ta eierskap til ordet - ta det i sin besittelse og bruke det mest virkningsfullt til sin fordel.

Som alle andre slagordpregede politiske debatter står vi selvsagt overfor en forenkling inntil det fordummende. Det kan være nødvendig å minne om at norsk helsevesen i dag er drevet etter blandingsøkonomiske prinsipper. Din og min fastlege er «privat», likeledes er avtalespesialistene, der cirka 1014 legehjemler fordelt på 760 årsverk, (leger alene eller i legekollektiver) tilbyr behandling ofte nærmere der folk bor enn de mange poliklinikkene tilknyttet sykehusene. Dette er legespesialister (gynekologi, hud, øre-nese-hals-psykiatri-øye, osv.), som altså er en del av det offentlige helsevesen, men som jobber utenfor sykehusene.

Hver gang helseministeren demoniserer multinasjonale helseklinikker som nå synes å ha rykket fram til norskegrensen i påvente av en blå-blå regjering, faller disse deler av det offentlige helsevesenet mellom to stoler. Jonas Gahr Støre har gjentatte ganger falt for fristelsen til å stigmatisere denne delen av det offentlige helsevesenet, åpenbart fordi det ligger retorisk kraft i å stemple enhver praktiserende lege utenfor sykehus som Ernas forkledde ulver.

Det er gjentatte ganger, blant annet av SINTEF, dokumentert at den private delen av det offentlige helsetilbudet er mer effektivt enn den som finner sted på sykehusene. Det dreier seg om stordriftsulemper og økonomiske incentiver. En lege (som tidligere jobbet på sykehus, men som nå er avtalespesialist) uttrykte det slik til meg: «Hver gang vi på sykehuset fikk en avbestilling fra en pasient, så vi på det som et hyggelig og velfortjent pusterom. Når det samme skjer hos oss, ringer vi pasienten øverst på ventelista og tilbyr den ledige timen. Det er nesten alltid noen som kan og takker ja.» Det er åpenbart at det er økonomiske incitamenter for å handle slik, men det bør være like klart at en slik tankegang bidrar til å øke behandlingskapasiteten i Norge - og dermed minske køene - høyresidens viktigste ankepunkt mot regjeringen Stoltenberg.

Slik framstår det som dobbelt ironisk at ordet privat i dag brukes som et skjellsord av Støre. Dobbelt - fordi blant andre etikkprofessor Jan Helge Solbakk, i denne avis har vist til at det i særlig grad er Arbeiderpartiet som har innført markedsliberalistisk tenkning i norsk helsevesen den gang innsatsstyrt finansiering (DRG) til applaus fra Høyre, ble introdusert i våre offentlige sykehus. I stedet for å lønne de økonomene som tidlig på 2000-tallet ble ansatt for å kontrollere det innfløkte systemet, kunne kanskje for eksempel elektronisk pasientjournal EPJ, et betydelig effektiviseringsredskap, ha blitt introdusert ti år før. Nå lover Jens EPJ innført bare jeg stemmer på ham. Uten å rødme unnlater statsministeren å nevne at hans helseminister i 2001, Tore Tønne, allerede den gang sto bak en utredning om å introdusere dette i løpet av to år!

Ap’s plan or de kommende åra går ut på å styrke sykehusene. Både bygg og utstyr skal få seg et kraftig løft. Å legge til rette for flere hjemler til avtalespesialister, slik mitt forslag går ut på, vil trolig se ut som sand i maskineriet for Støres plan. Flere ganger har han pekt på at sykehusene ikke bør tappes for det pasientgrunnlaget som består av de «enkleste» lidelsene blant annet fordi sykehusene også har som oppgave å sørge for utdannelse, forskning og utvikling. Støre vil ikke ha noe av at «private» skal melke systemet for egen berikelse. Man skal lete lenge mellom hver multinasjonal profittdrevet klinikk som innenfor dagens system vil boltre seg i norske pasienter dersom man for eksempel tredobler antallet avtalespesialister i Norge.

Avtalespesialistene i dagens Helse-Norge er under full statlig kontroll. En kikk på det skjemaveldet som omgir bransjen vil overbevise den minste frykt for at storkapitalen vil tilrane seg vår helse. Det er bare for få av dem! En Høyrepolitiker sa en gang til meg at han var forundret over at ikke Støre hadde valgt å bruke avtalespesialistene som valgkampsak før Høyre fant på det. Det er antakelig bare frykten for å tillegge det private en positiv betydning som holder Arbeiderpartiet fra det.

Jeg har stor sans for Arbeiderpartiets solidariske helsepolitikk. Sykehusene er, og kommer alltid til å være spydspisser i det solidariske norske helsesystem. Dyktige leger vil uansett søke seg dit. Deres akilleshæl er først og fremst sviktende effektivitet. I så måte er det mye lærdom i hvordan private småklinikker organiserer seg. Det er her det aner meg at den politiske ideologiens retorikk skjermer for nødvendig moderniseringstenkning i vårt nåværende største regjeringsparti. Jeg tror rett og slett ikke at sykehusene vil lide av litt konkurranse på poliklinikk-nivå fra avtalespesialistene. Tvert imot vil de ha godt av det.

Jeg hadde en far som jobbet med beredskapsspørsmål. En av hans yndlingshistorier var den sanne fortellingen om politiet og forsvaret som kranglet om ressurser for å sikre borgernes trygghet. Til slutt gikk det over styr for en av debattdeltakerne som utbrøt: «Hei karer, dette må dere slutte med - det er trussel nok til alle!» Tilsvarende kan det i dag være på sin plass å hevde at det i Norge er mer enn nok sykdom og elendighet til alle, både det private og det offentlige. Den viktigste oppgaven består i å prioritere hvem som skal gjøre hva og det er det legene på sykehusene og spesialistene utenfor som må snakke om. Den prioriteringen er det de som kan best.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.