Det er synd på Eilert

Solide noveller fortalt fra et punkt rett utenfor fellesskapet.

BOK: Det er ikke vanskelig å synes synd på Eilert Johnsen, 13-åringen som fører ordet i den første av novellene i Rolf Engers «1949 e.Kr.»: Tafatt, alltid litt på etterskudd, bosatt med familien i et hus som holder på å falle fra hverandre, med en pleietrengende mor og en særing av en far, som ikke nøler med å sende barna ut på tomflaskejakt for å spe på husholdningsbudsjettet. «Vi skal ikke være med på det materielle kjøret, sier han. Vi skal være frie, Eilert, sier han til meg. Hvis alle levde som oss, enkelt og greit og billig, så ville ikke kloden vært så forgifta. Den beste måten å hjelpe de fattige landene på, er å leve som menneskene der, enkelt uten jag etter ting, men i kontakt med naturen og jorda.»

Fellesskapet

Teksten om Eilert er strengt tatt ikke den beste av de åtte novellene i Rolf Engers nye bok - til det er den litt for grovt tilhogd, med en fortellerstemme som ikke alltid lyder like troverdig. Men det er likevel den som aller tydeligst, for ikke å si skjematisk, oppsummerer den grunnleggende bevegelsen i alle novellene her: Skrittet ut av fellesskapet, mot et punkt på utsida av hverdagen, hvor det vanlige eller konvensjonelle raskt kan begynne å se rart eller ubehagelig ut: «Hvem har rett? Far min eller de andre som lever normalt, som folk flest? Jeg tror det er far min. Men da er alle de andre feige, og nekter å se sannheten i øynene. Er folk virkelig så dumme? Det er ikke så lett å tro det heller.» For noen få av Engers protagonister er skrittet selvvalgt, som når husmora Mona Maria på ferie i Italia resolutt setter seg i pedalbåten og tråkker mot Albania, vekk fra familien. For de fleste av de andre er bevegelsen bort noe de utsettes for, som et resultat av dramatiske grenseerfaringer, sykdom eller død. Felles for alle er imidlertid den dobbelte opplevelsen av fristilling og ny avhengighet; at løslatelsen fra det selvsagte også utsetter dem for egen sårbarhet eller ydmykelse. Vel framme på andre sida av Adriaterhavet blir Mona Maria gående på en støvete landevei, barbeint og i strandklærne, mens folk i passerende biler roper til henne på et språk hun ikke forstår. I en av bokas mest fascinerende noveller, «Noen», ligger en datareparatør i sykehussenga etter trafikkulykken og fantaserer om muligheten for besøk fra det ytre rom. Imens lytter han til det sviktende åndedrettet til den gamle mannen ved siden av seg, og venter på nytt fra legene om sønnen som var med ham i bilen.Rolf Enger skriver nøkternt og korthogd, innenfor den minimalistiske stiltradisjonen som lenge har vært dominerende i norsk novelleskriving. Under lesingen er det godt å merke sikkerheten i fortellerhåndverket, den økonomiske bruken av virkemidler, den forsiktige antydningen av konfliktene. Alt det som også gjør at deler av denne samlingen fortoner seg noe velkjent.

Rare hull

Sånn sett er «1949 e.Kr.» nesten best der hvor den virker minst ferdig, hvor Rolf Enger forsøker å gjøre plass til tekstelementer som skaper løse ender og rare hull i det stramme tekstuniverset hans. Som sci-fi-utdragene i «Noen», eller småbyfakiren fra tittelnovellen. I «Jeg har ikke engang sett ei skilpadde gråte» får en sjømann fortelle tre løsrevne røverhistorier fra livet som mannskap på fiskebåt et sted i Sør-Kina-havet. Det er ikke helt lett å se poenget i fortellingene, de har strengt tatt mer til felles med noe fra Conrad eller Stevenson enn de har med tekstene de deler perm med, men for leseren er de likevel ikke lette å kvitte seg med etterpå - svette, uhellsvangre og lett motbydelige som de er.