Det er tid for å tenke stort

Thorbjørn Jaglands regjering gjorde slutt på 40 års ventetid og satte løftet om nytt operabygg på den politiske dagsorden, med langtidsbudsjettet den la fram for et snaut år siden.

Dessverre forkludrer regjeringen Bondevik saken ved å bringe i forslag en tomt som ikke er egnet.

Kritikken fra arkitekthold er riktig: Vestbanetomten er ikke en verdig plass for et nytt operabygg, når vi vil at Oslo skal ha en frittliggende opera med fire eksponerte fasader. Kjell T. Torsen i «Snøhetta» har rett når han skriver at de store, klassiske operabygningene har vært frittstående. «Vestbanen er rett og slett for trang.»

Det er nok å tenke på Sempers opera i Dresden, Garniers i Paris. Stockholmsoperaen, Metropolitan, operaen i Sidney eller på Royal Festival Hall i London.

De kritiske arkitektene trekker en naturlig konklusjon: Riv vestbanebygningen.

Regjeringen Bondevik er enig med dem, iallefall sånn halvveis. Noen politikere tror visst at de må knuse egg når de slipper til på kjøkkenet, og at det ikke er andre måter å leke gastronom på.

Regjeringen vet at Riksantikvaren har fredet Georg Bulls bygning fra 1872 og Ivar Næss' bygg fra 1917. Regjeringen vet at operasjef Bjørn Simonsen anket fredsningsvedtaket, nettopp fordi han forsto at det ikke kan bli noen bra opera på vestbanetomten med de gamle bygningene stående. Regjeringen vet at Bjørn Simonsen tapte. Regjeringen vet at Gro Harlem Brundtlands regjering stadfestet fredningen. Regjeringen vet at en slik saksgang er uvanlig, og at det gir fredningen en særlig tyngde når den blir

Artikkelen fortsetter under annonsen

foretatt på denne måten.

For å gjøre operaen til nabo av Aker Brygge «må man derfor åpne for løsninger» som opphever fredning, skriver Bondevik-regjeringen til Stortinget. Den lar Statsbygg lage illustrasjoner i St.prop. 37 som skal vise hvor mye bedre et bygg kan bli om man

river den yngste av de fredede bygningene. Tegningene viser noe mer: det er nødvendig å rive Georg Bulls sjeldent fine bygg også, hvis operaen i det hele tatt skal få pusterom. Proposisjonen åpner foreløpig bare for å rasere interiøret.

Staten har skapt og lovfestet et sett spilleregler for kulturvern. Det sterkeste midlet, som bare blir brukt i unntaksfall, er fredning.

Det er lett å se at regjeringen Bondevik - vern om verdier eller ikke - her bringer Staten på kant med vanlig folkeskikk og med god moral. Staten har satt opp et sett regler, og er den første til å bryte dem, når den vil presse gjennom sitt eget og bygge

på egen tomt.

Kanskje er det forståelig at mange i musikklivet og i toneangivende redaksjoner er så hippe på å få operaen til Vika, at de toer sine hender og ser bort. Rarere er det at mange arkitekter, de som vakt skulle være, godtar denne eksponeringen av verdiene til statsminister Bondevik og hans statsråder.

Det er ofte uenighet i Bondeviks regjering, og den tar ikke mye for å bringe uenigheten til Kongens bord og føre den inn i protokollen. Vi må vente at miljøvernministeren har dissentert. Det er hennes departement som forvalter kulturvern og fredningslov; det var hennes departement som avviste anken fra Bjørn Simonsen og stadfestet fredning av vestbanebygningene, innvendig og utvendig.

Hun har grunn til å slå alarm. Hun har satt seg nok inn i sakene til at hun vet at kulturminnevernet er avhengig av oppslutning blant folk flest for å bli respektert og ha gjennomslag. Hun og fagfolkene vet at hvis Staten slår overende enf redning for å gjøre det litt lettvint for seg selv, slår den beina unna selve det virkemidlet fredning er. River Staten på vestbanen, er det fritt fram for hvemsomhelst til å gjøre det samme. I en rettsstat skal det være frihet for Tor, når Låke får lov til å ta seg selv til rette.

Jeg ringer Regjeringen, som sprekker på midten hvis en geistlig mener at kirkens folk skal ha lov å gifte seg når de er glad i hverandre. Jeg ber om å få en utskrift av statsrådprotokollen 26. februar, av det votum miljøvernministeren har avgitt.

Hør nå: Den øverste lederen av kulturminnevernet i Norge har sittet taus på Slottet. Hun har med åpne øyne underminert selve det lovmessige grunnlaget hun har for vern av fortidsminner i Norge. For den loven hun forvalter, gir ikke adgang til eller

prosedyrer for oppheving av fredning. Kanskje har hun tenkt å komme slengende etter med en særlov, så lovgiveren, Stortinget, kan gi grønt lys for rasering på Vestbanen? Kanskje har hun tenkt å vente med særloven til konkurransen er over og vinneren har satt seg ut over gjeldende og tinglyst fredning, fo ri utlysningen av arkitektkonkurransen må man «se bort fra» at eieren, Staten, har gått til fredning av eksteriør og interiør (St.pr. 37, side 40).

La oss håpe at Høyre, som ikke har prestisje å tenke på i denne saken, ser hva et vedtak om plassering på Vestbanen innebærer, og tar til vettet under behandlingen i Stortinget: Høyre vil først og fremst skaffe landet et nytt operahus, og her er partiet på linje med Arbeiderpartiet.

Bjørn Simonsen syns kanskje, og det med rette, at det er ille at denne saken skaper uenighet partiene imellom. Denne situasjonen har Operaen selv skapt. Operasjefen er blitt så fanget av sin vellykkete kampanje for Vestbanen, at han glemte at det var en byggesak, ikke et byplanvedtak, han skulle dra ilandø... Når tror han at han aldrig bliver gift, hvis det idag ej skier.

Bondeviks proposisjon gir på noen punkter Stortinget dårlig informasjon.

Den legger ingen vekt på, diskutere ikke engang, at hovedstaden to ganger har vedtatt å ville plassere operaen i Bjørvika. Så meget om regjeringens syn på kommunalt selvstyre. Den underslår at Riksantikvarens fredningsvedtak ble anket av Operaen, men stadfestet av regjeringen etter de prosedyrer loven foreskriver.

Den underslår at den sakkyndige utredningen Statsbygg ba om når det gjaldt Bjørvika, argumenterte sterkt for plassering der.

Den understreker ikke at Stortinget alt har vedtatt trafikkløsning med senketunnell under Bjørvika, men påstår tvertom (sie 35) at denne løsningen gjør totalkostnadene for Operaen «adskillig høyere». Mange aviser har også gått på denne limpinnen.

Det ser dessverre ut til at regjeringen ikke har lært noe av den siste saken om et stort nasjonalt kulturbygg: Nasjonalgalleriet. Regjeringen ser ikke at det er utålelig når den skaper unødvendig konflikt mellom Statens opera og det fortidsvernet loven

pålegger Staten å ta hånd om.

Statsråd Dørums regjering lukker ikke øynene for den sjeldne muligheten vi har til å gi Oslo et nytt ansikt og en ny levende bydel når vi gir plass til en verdig operabygning i Bjørvika. Regjeringen benekter muligheten.

Men slik bruk av nye kulturbygg har vært gjort før, med hell.

Christian Petersen Bergmann og Christian 5. gjorde det, da de flyttet domkirken i Christiania ut av byen, dit det dengang var myr og bratte bakker.

Kar Johan og Stortinget gjorde det, da de plasserte Slottet langt vestenfor byen og slik ga hovedstaden et nytt levende sentrum.

Harald Aars, Oscar Hoff og Hieronymus Heyerdahl gjorde det, da de knyttet rådhussaken til sanering av slummen mellom Stortingsgata og sjøen, og ga Oslo en levende, men monumental og representativ bydel, hvor vi tør bruke ordet bykunst.

Napoleon 3. og baron Haussman gjorde det, da de plasserte Garniers store opera i Paris der det før var uryddig forstad. Francois Mitterand forsøkte det, da han la den nye operaen i en vanstelt utkant av det sentrale Paris. New York lyktes med det, da byen brukte Metropolitan til å sanere endel av West Side; Sidney klarte å gjøre havna til sentrum og byens ansikt mot verden. Herbert Morrison og Clement Attlee lyktes med det, da de plasserte Royal Festival Hall på South Bank.

Politikerne idag har en gylden anledning til å gjøre Bjørvika til Oslo beste bydel. Vi tror på dem, på at de ikke lar denne enestående muligheten gå fra seg.