Det er tid for et sosialliberalt Norge

Vi trenger et oppgjør med det sosialdemokratiske hegemoniet i norsk politikk og mentalitet.

HVA ER GALT

med norsk politikk? spør tre medlemmer i Sosialliberalt Forum i Dagbladet 27. juli. Det er ikke sikkert det er så mye galt med politikken som med den politiske debatten. Reiulf Steens harselerende svar den 4. august illustrerer det godt. Venstre jobber i Regjeringen og Stortinget med å bygge det miljøvennlige, sosialliberale kunnskapssamfunnet. Vi har vært med på å legge fram stortingsmeldinger om globalisering, utdanning, forskning, fattigdom, skatt, kultur, miljø og energi, utviklingspolitikk osv, som alle har langsiktige perspektiver og inneholder sosialliberale svar på de viktige politiske utfordringene.

Nye programmer og nytt valg bør kunne gi en fornyet og bedre debatt, men det spørs, slik den tabloide og personfokuserte politikken dominerer offentligheten. Derfor har vi for eksempel det paradoks at et markedstilpasset sosialistparti med en sympatisk leder får stor oppslutning uten å si et ord om hva sosialisme i 2004 går ut på. Dramaturgien passer godt for en populistisk opposisjon og særinteresser. Jo skarpere ord, desto bedre, men det fører til forenklinger, overdrivelser og fokus på de kortsiktige løsningene. Venstre vil gjerne ha en mer ideologisk debatt, og en skarpere saksdebatt, i de fora der det er mulig.

I FØLGE

Reiulf Steen er den politiske tyngdeloven slik at det finnes en venstreside for likhet og en høyreside mot likhet. Dermed kan han slå Bondevik og undertegnede i hartkorn med Thatcher og Bush, like fordummende enkelt som Bush selv, når han uttaler at «du er enten med oss eller mot oss». Taktisk har den såkalte «venstresiden» all interesse av å overse sosialliberalismen. Dels fordi den radikalt utfordrer sosialistisk tankegods. Dels fordi den gjør det verre å tegne en forenklet todeling av politikken. Steen spør derfor, med sedvanlig Ap-arroganse, om det «finnes» en sosialliberalisme i politikken. Siden han ber andre lese bøker, kan jeg anbefale ham å studere John Stuart Mill, L.T Hobhouse og John Rawls, for bare å nevne et fåtall av de store liberale forfattere. Det finnes en Liberal International med medlemmer som - blant mange andre - Demokratene i USA, Liberal Democrats i England, Venstre og våre søsterpartier i Norden. Det er en egen liberal partigruppe i Europaparlamentet. Det er neppe ukjent for Steen. Ei heller at disse partiene bekjenner seg til en liberal politisk retning som har røtter lenger tilbake enn den norske arbeiderbevegelsen, og som tar utgangspunkt i friheten og individet, ikke i klassen og kollektivet, som er sosialistenes utgangspunkt.

DEN SOSIALLIBERALE

grunntanke er enkeltmenneskets frihet og makt over eget liv. Staten skal brukes til å fremme friheten for alle mennesker, uansett bakgrunn, status, tro osv. Sosialister har sjelden forståelse for at det må være grenser for statens makt over enkeltmenneskene og det sivile samfunn. Maktbalansen forrykkes og frihet og ansvar svekkes. På motsatt side kan konservative låse mennesker fast i konvensjoner og strukturer, mens markedsfundamentalister ytterst til høyre mangler forståelse for at uhemmet frihet fører til faktisk ufrihet for flertallet.

Sosialistene gjør altfor mange til klienter og «svake grupper». Markedsliberalister vil gjøre alle til kunder, også i det offentlige. Sosialliberale vil ha engasjerte borgere - som tar ansvar i fellesskapet, og som ikke må bli fratatt friheten av en stat som gjør personlig engasjement overflødig eller nytteløst. Derfor Venstres kamp for desentralisering og lokaldemokrati. Sosial rettferdighet er en konsekvens av det liberale kravet om likeverd og at friheten skal gjelde alle. Uavhengighet av særinteresser er avgjørende for å ta hensyn til helhet, framtid og de som ikke har sterke interesser i ryggen. Å være radikal betyr å være liberal, og omvendt. Å støtte dagens LO-medlemmer mot modernisering og fornyelse er ikke radikalt.

DET SLÅENDE

ved dagens «venstreside» er at den er i ideologisk villrede og gjennomgående konservativ. Arbeiderpartiet har stoppet all fornyelse, og har redusert seg til redskap for kortsiktig interessepolitikk. Når andre på prinsipielt grunnlag reduserer avhengigheten mellom interesseorganisasjoner og partier, styrker LO/Ap den. Prinsipielt begrunnede angrep på dette blir, typisk nok, av Steen utlagt som «forakt» og «nedsettende ufall». Han forstår åpenbart ikke de liberale kjerneverdiene om uavhengighet, åpenhet, maktbalanse og folkevalgt styring over de velferdsgoder fellesskapet skal betale for. Den politiske debatten svekkes av samspillet mellom tabloide medier og en opposisjon som slipper unna med repeterende propaganda. Stoltenbergs skatteretorikk er fordummende, men før eller siden må vi få vite hvordan Ap vil sikre privat norsk kapitaldannelse og privates vilje til å investere i norske arbeidsplasser. Også «venstresiden» må reelt gå inn i utfordringene rundt en ukontrollert trygdevekst og en bærekraftig velferd.

DERFOR VIL JEG

utfordre Kristin Halvorsen til å fortelle hva sosialisme som systemkritisk og nyskapende ideologi er i år 2004, og da som noe mer enn god jul, godt nyttår og mer penger til alt. Jeg vil også utfordre Jens Stoltenberg til å si hva som er Arbeiderpartiets visjoner for framtidens Norge, utover det å forsvare fagbevegelses opparbeidede rettigheter.

I en av de uttallige debattene om sosialdemokratiets krise, sa utenriksleder Peter M. Johansen i den antiliberale Klassekampen følgende til NRK søndagsavisen: «De sosialliberale ideene kommer nå tilbake - etter den kalde krigen - i veldig mye sterkere grad enn tidligere». Jeg tror han har rett. Både globalt og i Norge skjer det en frigjøring fra gamle strukturer og bindinger. Enkeltmenneskets frihet øker. Det er bra og betyr ikke økt egoisme med mindre sosialistiske politikere fratar folk ansvaret som følger med friheten. Tanken om individers likeverd står sterkere enn noensinne, men sosialistenes krav om likhet står for fall. Likeverd betyr like muligheter, med frihet og mangfold som resultat. Markedsøkonomi og friere konkurranse er kommet for å bli. Det krever tydeligere lovverk og sterkere forbrukermakt. Ikke svada om at «markedskreftene» kan avskaffes til fordel for en sosialisme som har spilt fallitt. ;

VI TRENGER

fortsatt et oppgjør med det sosialdemokratiske hegemoniet i norsk politikk og mentalitet. Svaret er en ny liberal frihetstid med økt personlig frihet, mer desentralisert makt og ansvar, økt mangfold, modernisering og fornyelse for bærekraftig velferd, bedre miljø, mer kunnskap, mer kultur og livsglede. Og det politiske tyngdepunktet, Reiulf Steen, ligger rundt midten av høyre-venstre skalaen, ikke på fløyene.