Det er trikken i ditt liv

Les utdrag fra Yvonne C. Kuhns debutroman «Det er trikken i ditt liv».

Yvonne Kuhns manus «Det er trikken i ditt liv» ble i fjor kåret til en av tre vinnere i Gyldendals konkurranse om «Den nye norske kjærlighetsromanen».

- Jeg tror alle vennene mine ville ledd godt hvis jeg sa at det ikke var noe selvbiografisk i boka, sa Yvonne i Magasinet 28. august 2004.

Les utdrag fra boka:

EN

1

Ritt tenker altfor mye på det. Det er synd og skam, men allikevel.

Hun våkner hver dag og kjenner ingenting, og tenker at nå er det endelig over. Ja, så sannelig. Nå trenger hun ikke tenke på det lenger. Det holder ganske lenge. Til trikken omtrent. Det er hver morgen klokka halv ni. Hun har sine vaner. Hver morgen kommer hun nesten akkurat for sent. Får kastet seg inn i den lyseblå vogna i siste liten. Hun presser seg igjennom til hun er fremme ved plassen sin helt bakerst og får tak i den ene stanga. Finner plass til sin hånd mellom andre fremmedes hender. Hun kjenner varmen i metallet fra en som gikk av på forrige holdeplass, og føler seg plutselig liten. Dette er nødutgangen, tenker Ritt. Hvis Han kommer inn foran, kan jeg hoppe ut før han rekker frem hit. Hun forestiller seg hvordan Han kommer til å trekke i nødbremsen og hoppe ut etter henne og kysse henne mens alle passasjerene jubler, akkurat som sluttscenen i Crocodile Dundee.

Hun har god tid til å tenke på Ham, på ni-trikken. Mon hva de andre i vogna tenker? Hvor skal de hen, alle sammen?

Hun ser på de andre passasjerene med undring. Hun synes noen av dem ser ut som om de virkelig har et liv. Ritt forsøker å imitere denne påtagelige livaktigheten, men hun synes det er vanskelig. Det er så varmt der inne. Hun kjenner at hun er fuktig og blank i ansiktet. Hun tenker at det er en fuktighet som ville vært tiltrekkende, ja smått sexy, hvis den hadde blitt frembrakt av regn. Hun ser seg selv løpe i sakte film, over svabergene, gjennom sommerregnet mot en skikkelse langt der borte. Den gasbindtynne sommerkjolen klamrer seg til kroppen hennes, og når hun står foran Ham, er hun uimotståelig, mens den litt kvalmende lukta av medpassasjerenes tre kvarter gamle deodoranter allikevel ikke kan skjule den begynnende klamheten rundt henne. Ikke at det spiller noen rolle. Ritt stiller seg fullstendig likegyldig til stoppesteder og trikkeføreren som sier noe over høyttaleren. Man må trekke sammen, man må for guds skyld trekke bakover i vogna, man må for enhver pris holde seg vekk fra dørene!

Ritt tenker at for trikken er vi alle like. Til og med Han ville vært lik for trikken. Det er nesten absurd. Han kunne kommet om bord og funnet seg en plass, og ingen ville forstått at noe helt ekstraordinært hadde hendt. De kunne begynt å råkline, og alle ville latt som ingenting. Det er på det tidspunktet Ritt noen ganger kjenner at hun egentlig er glad i menneskene. Det er ikke så mye som skal til, tenker Ritt. Hun tenker at hun ser mild og klok ut, som Ingrid Bergman. Hun skulle ønske Han kom inn akkurat nå slik at hun rakk å vise det frem. Akkurat nå hadde passet veldig bra, tenker Ritt. Da noen spør om hun vet hvilken holdeplass som er den neste, svarer hun vet ikke, men i en lys og glad tone. Det er ikke vanskelig. Det er ikke så mye som skal til på ni-trikken. Det er vanligvis først i tolvtiden hun begynner å bli virkelig grinete.

2

Da Ritt kommer på jobben, sier hun at hun hater offentlige kommunikasjonsmidler og da trikker i særdeleshet.

-- Jeg skjønner ikke at det skal være så jævlig vanskelig å sette opp en vogn til? Den jævla trikken er jo alltid full, sier Ritt. -- Jeg skjønner ikke hvorfor alle hakker på taxisjåfører. Det er trikkeførerne man virkelig burde til livs.

Det ligger en stabel med bøker på pulten hennes. De fleste av dem er ganske tsjekkiske så langt hun kan bedømme, et par av diktsamlingene kanskje allikevel polske. Hva vet vel hun?

Margaret sier noe om at det ikke er så ille, og hun kan jo alltids gå.

Margaret tar alt så bokstavelig. Margaret går frem og tilbake til jobben, vinter og vår. Hun er en sånn som sier ikke dårlig vær, bare dårlige klær og bedre lykke neste gang. Hun har på seg den fine lysegrønne kjolen denne dagen. Det er fordi det er fredag og lønningspils. Hele sommeren: den lysegrønne kjolen, men ingen å ta den av seg for.

Ritt synes Margaret har ben som parenteser og at det egentlig er ganske fint i grunnen. Men det kan man jo ikke si. Margaret synes nok ikke det er så fint selv. Kanskje Margaret ikke vet at hun har bein som parenteser og at en kommentar om parentesene vil gjøre ubotelig skade. Ritt forestiller seg at det ville festet seg en tanke i Margaret. Jeg er virkelig hjulbeint, ville hun tenkt. Det er ikke rart ingen vil ha meg. Margaret ville gå til anskaffelse av sitt livs første speil i helfigur. Hun ville finne metoder for å tvinge knærne sammen, og når disse metodene ikke fungerte, etter hvert begynne å betvile sitt eget intellekt og sin forståelse av verden. Og Ritt som bare hadde tenkt å være grei mot Margaret.

-- Så fin kjole du har. Er den ny? spør Ritt.

-- Hå nei. Du har jo sett den før da, Ritt. Jeg har hatt den på meg mange ganger. Nei, det kan ikke Ritt huske, sier hun. Og nå må hun virkelig jobbe. Margaret blir så plutselig stille. Og rødflekkete på halsen. Det var ikke sånn ment. Som om de skulle bli alvorlige også. Og stakkars Margaret, tenker Ritt. Hun er så følsom.

-- Herregud, se her da! Er det østeuropeisk uke eller? Hva har du i bunken? spør Ritt, slik at Margaret skal bli jevn i huden igjen.

Margaret har fått det vanlige, sier hun lavt. Noen diktsamlinger på mandarin og resten singhalesisk. Og ja, noe Havel nederst i bunken, når hun ser etter.

Ritt håper Margaret ikke tenker på kjolen sin lenger. Kanskje hun burde kommentere de slanke anklene hennes. Håret er heller ikke så verst. Krusete, bare hun hadde stylet og farget det litt. Tatt antifrizz. Minikolorasjon. Mahogni kanskje. Margaret mahogni. Kanskje ikke, ved nærmere ettertanke.

Frem til lunsj tenker Ritt mye på hår generelt. Hun tenker på permanent og strukturbehandling.

-- Hvorfor er det ingen som tar permanent lenger egentlig? spør Ritt.

Men det har Margaret ikke ofret en tanke, sier hun. Nei, det er klart. Hvem er det som egentlig tenker på sånt?

Bare jeg, tenker Ritt. Sånn har jeg altså blitt. En som tenker mye på umåtelig uviktige ting. Hun forsøker å komme på noe som er viktig, noe hun kan si til Margaret.

Hva ville Han sagt hvis han kunne se meg nå, tenker Ritt. Det er kanskje like bra at Han ikke kommer noensinne. Hvordan skjedde dette egentlig? Og så jeg som var så kul da jeg var yngre. Kan man ikke være kul og bibliotekar kanskje? Kanskje hun burde få seg en ny tatovering.

-- Går det egentlig an å være kul etter at man har fylt tredve? spør hun.

Men Margaret stirrer tomt ut av det eneste vinduet i kjellerlokalet. Det er bare en liten luke ut mot verden. En glugge der føtter går forbi.

-- Kanskje det er fordi jeg har renset den, sier Margaret etter en lang stund.

3

Om ettermiddagen ringer Ritt hjem for å snakke med Victor før han skal legge seg. Jarle høres helt underlig ut i telefonen. Som om han har glemt hvem hun er. Eller håpet det skulle være en annen som ringte.

Hun tenker de vanlige tankene. At Jarle går nok snart fra henne. Det finnes grenser for hvor fjern hun kan bli. Men han sier ingenting om det. Ikke i dag heller.

Hun forestiller seg hvordan det skal bli. Det er en test hun har. Vi som skulle være sammen for alltid, det kommer til å bli helt fryktelig å gå fra ham, tenker Ritt. Jeg kommer til å angre. Så forestiller hun seg Jarle mellom beina på en annen kvinne. Denne andre kvinnen har alltid litt tykke ankler og gul hud under fotsålene. Det er Jarle og en annen kvinne. Før pleide det å svi, først mye, så litt. Nå, ingenting.

Ritt vet ikke hvorfor hun fortsatt tenker de vanlige tankene. Det er som å sykle, som über, unter, vor und zwischen. Hun har memorert og terpet på det så lenge at det sitter som støpt. Hun forsøker å kjenne noe ekte noen ganger. Et eller annet. Tenke seg Jarle død. Hvis han dør, blir det nok veldig trist på en virkelig måte.

-- Har du gått på en smell eller, du høres så fjern ut? sier hun, uten å gi Jarle mye tid. Bare rom for en kort utrent latter i den andre enden. -- Har du glemt at det er jobbpilsfredag? Jeg må bli med, Margaret har til og med tatt på seg den lysegrønne kjolen.

-- Jeg tror Victor brygger på noe, sier Jarle. – Han har vært helt slapp helt siden jeg hentet ham i barnehagen. Jeg føler meg ikke helt bra selv heller.

Det er ikke uvanlig.

-- Kan du ikke bare si at du ikke vil at jeg skal gå?

-- Men jeg vil at du skal gå ut. Du trenger å gjøre noe annet.

-- Noe annet enn hva da? Noe annet enn å være mamma? Det er jo det eneste bra jeg har i livet mitt. Synes du jeg er en dårlig mor fordi jeg vil gå ut en gang iblant? Og hvor ofte er det liksom? Må du alltid gi meg dårlig samvittighet, kan du ikke bare si ja gå ut du, kos deg, det fortjener du.

-- Jeg vet ikke, sier Jarle. Hun hører at han er sliten. Hver gang hun snakker med ham, er det som om de har sagt akkurat de samme tingene før.

– Det er som om å leve med et déjà vu, sier hun. – Jeg vet ikke! Du kan ikke bare si jeg vet ikke, hva betyr det egentlig? Det er så typisk deg, Jarle. Kan du ikke bare si det du mener rett ut. Jeg vet at du ikke elsker meg lenger. Kan du ikke bare si det!

Plutselig kjenner Ritt at det allikevel ville vært litt forstemmende hvis Jarle faktisk for én gangs skyld erklærte seg enig.

– Ritt da, sier han og ler litt … litt påtatt på en måte. – Vil du snakke med Victor, han står her ved siden av meg.

Ja vel. Da er det derfor. Kan jo ikke krangle foran Victor. Det irriterer henne at Jarle er så voksen. Han er så snill. Det irriterer henne grenseløst.

Hun tenker på at Han kastet et glass etter henne en gang. Et tungt halvliterglass fullt av vann. Det gikk i veggen rett ved siden av henne. Men det knuste ikke. Hun bare tørket opp vannet, og så var alt som før.

-- Hei … hei … ? Hvem er det? … Mamma, vet du hva, vet du hva? sier Victor langt borte.

-- Hei Victor, det er mamma. Holder du røret opp ned?

-- Hvem? Hallo? sier Victor.

Ritt kan høre ham puste. Hører surkling. Kanskje hun bør dra hjem allikevel. Er han helt frisk? Er det ikke egentlig vanlig at fireåringer er syke nesten hele tiden?

– Jeg ventet, og pappa kom, og han sa at du skulle lese for meg.

– Jaså, sa han det, sier Ritt. Hun bør antagelig dra rett hjem med en gang. – Victor, mamma er veldig glad i deg … du vet det, ikke sant?

– Ja vel … ha det! sier Victor. Det skraper i telefonen, som om røret faller i gulvet.

– Victor, vent litt Victor!

-- Han hadde visst ikke tid til å prate mer. Han driver og bygger lego, skjønner du. Jarle er helt Jarle nå. Blid og positiv og imøtekommende.

– Ja, ja. Telefonkultur er visst oppskrytt, sier Ritt. Nå er det visst som om ingenting har skjedd. Hun tenker at hun en gang kommer til å dø, og kanskje er det som om ingenting har skjedd.

VANT: Yvonne Kuhn fikk utgitt boka si på Gyldendal i høst.