Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Det er typisk norsk å krige

I NORGE ER

inngangsverdien til enhver diskusjon om krig at den er noe styggedom. Som Valgerd Svarstad Haugland sa det i forbindelse med Kosovo her for noen år siden: «Eg liga ikkje bomber». Hvor kommer så en slik holdning fra?

Så lenge det har funnes et statssystem, har det også funnes røster som har hevdet seg mot krig som løsningsmekanisme i internasjonal politikk. Det finnes en pasifistisk kristen tradisjon, som det siste århundret spesielt er blitt holdt i hevd av kvekere.

Det finnes en liberal tradisjon, som har fulgt Erasmus av Rotterdam og andre og hevdet at krig rett og slett er dumt. Denne tradisjonen vokste seg utover 1800-tallet til en bevegelse, en fredsbevegelse, som hevdet at bare nasjonalforsamlingene rundt omkring fikk møtes og lave lover som kunne regulere ikke bare hvordan krig ble ført, men også hva som skulle være en legitim årsak til å gå til krig, ja så ville krig forsvinne som fenomen. Juristene og politikerne ville rett og slett avskaffe krigen. Ideen hadde de fra Kant, som i det et henseende var en god liberaler.

NÅ GIKK DET IKKE

så godt med denne ideen, som hadde sin storhetstid i perioden fra 1919-1939, altså det vi for å minnes hvordan det gikk, fortsatt kaller mellomkrigstiden. Men om man skal forstå Valgerd Svarstad Hauglands kvaler om bombene, må man nok likevel tilbake til denne tradisjonen, og dets resepsjonshistorie i Norge. Som småstat lå Norge nemlig allerede fra 1870-tallet av godt forankret i denne tradisjonen, som nettopp pekte på småstatene som fredens naturlige forsvarer. Tanken var at stormaktene var stormakter nettopp fordi de satt på overlegen militærmakt, og at det man har, det er det lett å bli fristet til å bruke. Småstatene derimot, som var militært svakere, ville være adskillig mer tilbakeholdende med å rasle med sablene. De ville, som det het i Norge mot slutten av 1800-tallet, være «naturlige fredsvenner». Denne praksisen fantes på så å si alle nivåer i det norske samfunn, fra organisasjoner som fredslag med oppslutning i de brede lag, til kretsen av ledende akademikere som raskt flokket seg om Nobelinstituttet, der det ble forfattet arbeider om fred og internasjonalisme som holdt internasjonal klasse.

HER STØTET VI PÅ

en pussighet. Hvordan kan det ha seg at Norge, som under Den kalde krigen ofte ble omtalt som best i NATO-klassen, som har en blomstrende organisasjonsskog av såkalte forsvarsvenner, som på grunn av amerikanske anleggsarbeider i Nord-Norge må ha flere militært planlagte flyplasser per 100 innbyggere enn noe annet land, som er tregere med å avskaffe verneplikten enn noe annet europeisk land, som har en liten men stabil våpenindustri etc. etc., på tross av alt dette kan fortsette å leve med et selvbilde som fredsvennlig? Svaret synes umiddelbart innlysende: det er ikke noen motsetning mellom å være fredsvenn og å være forsvarsvenn, fordi enhver stat i siste instans har rett til å beskytte sitt folk og sitt territorium mot andre stater. Men her oppstår det politiske paradokser når spørsmålet om krig og fred nå melder seg som et spørsmål om å krige på andres territorium. Norge har de siste årene gått i krig tre ganger: i Kosovo, i Afghanistan og i Irak. Hver gang har det dreiet seg om noe annet enn å forsvare folk og territorium, nemlig en generell internasjonal orden. Det som synes å være i ferd med å skje nå, er at man har begynt å tenke seg krig som et normalt utenrikspolitisk virkemiddel.

I USA, og i økende grad i Norge, spør beslutningstagerne seg selv: hvordan skal vi få bukt med denne ustabiliteten? Skal vi bombe dem, eller skal vi gi dem utviklingshjelp? Eller kanskje vi først skal bombe dem, og så gi dem utviklingshjelp, slik vi gjorde i Kosovo og Afghanistan? Eller kanskje bombe dem for så å okkupere dem, slik vi gjør i Irak? Noen fredsstrategi i tradisjonell internasjonalistisk forstand er dette knapt. Om USA-vennlige politikere skulle lykkes i å få presentert Norges nye krigslinje som en naturlig forlengelse av den norske fredstradisjonen, ville det være svært godt politisk håndverk.

MAN KUNNE TENKE SEG

et alternativ. Vi kunne bytte ut vårt selvbilde som fredsnasjon med et selvbilde som krigsnasjon. I Norge har vi en lang tradisjon for å gå til krig. I årene før 1814 deltok norske styrker stadig vekk i kriger som utspilte seg på kontinentet. Fra 1800-tallet kan det sies mye oppildnende for eksempel om marinens innsats mot barbarstatene og de sjørøverne de huset der nede på den nordafrikanske kyststripe i de første tiårene på 1800-tallet, og ved århundrets slutt rustet Norge kraftig opp. Det gikk nok fredelig for seg i 1905, men hva med grensevaktmobiliseringen? Ståle Ulriksen skrev for et par år siden en flott bok om den norske forsvarstradisjonen, der hovedpoenget var at man omkring 1890-tallet fikk en diskusjon av hva forsvar av Norge skulle være som frøs en spesiell oppfatning av hva krig skulle være. Mitt poeng kommer i forlengelsen av Ulriksens. Det er at forståelsen av hva krig er og hva fred er i norsk tradisjon ble formet på samme tid, men av sterkt adskilte miljøer. Utformingen av krig som noe man finner ved statsgrenser, og noe nordmenn ikke er med på om de ikke selv blir angrepet ved sin egen statsgrense, var på 1880-1890-tallet en nyhet. Den holdt seg gjennom hele det påfølgende århundre, og den var kompatibel med den dominerende norske forståelsen av fred så lenge én kritisk forutsetning var oppfylt, nemlig at Norge ikke deltok i krig annet steds enn ved sin egen grense. Nå turde det imidlertid være åpenbart at denne forutsetningen ikke lenger holder.

LØSNINGEN KUNNE ALTSÅ

være, som jeg foreslo ovenfor, å trekke frem igjen all norsk historisk deltagelse i det man nå kaller internasjonale operasjoner. En slik omskandering ville sannsynligvis være politisk effektiv. Den ville knesette at Norge «alltid» har deltatt i kriger, for dermed å levere en historie som peker i retning av at vi fortsatt skal - at vi «alltid» skal delta i kriger. Man må jo holde på tradisjonene. Selvsagt ville en slik strategi også ha klare omkostninger. En av dem ville være at vi blir blandet inn i stadig nye kriger i deler av verden vi ikke kan stort om, og der vi neppe har forutsetninger for å vurdere konsekvensene av vår deltagelse. En annen omkostning ville være at vi uten videre ikke bare ville fremstå som, men faktisk også være, et lydig redskap i den amerikanske imperiske orden. Ved nærmere eftertanke tror jeg derfor det kanskje ikke ville være noen spesielt god ide å bytte ut tanken om at det er typisk norsk å lave fred med tanken om at det er typisk norsk å krige likevel. Kanskje vi heller skulle fastslå at det er typisk norsk å overdrive, og da spesielt å overdrive egne særtrekk, enten de nå går i fredelig eller krigersk retning.

Artikkelen er en forkortet utgave av en artikkel i siste nummer av Arr - idéhistorisk tidsskrift som kommer ut denne uka.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media