TRAILER, "THE HOUSE"Vis mer Vis mer

Anmeldelse film The House

Det er umulig å mislike Ferrell og Poehler - men det er mulig å forakte alle andre som står bak denne filmen

«The House» tror den kan surfe i havn på ryggen til sine karismatiske hovedrolleinnehavere.

FILM: Det er ikke til å komme fra. Noen er morsommere enn andre. Noen finner instinktivt riktig nanosekund for énlinjeren sin, eller skaper levende karikaturer som får alle andre til å tenke at her er det noe, noen, som blir fanget i flukt og tatt på det berømmelige kornet. Det er ingen tvil om at både Will Ferrell og Amy Poehler er godt over gjennomsnittet morsomme. De har begge evnen til å spille idioter eller narsissister og likevel beholde sympatien, fordi de forener noe observant og ganske nådeløst med noe gjenkjennelig og menneskelig.

The House

2 1 6

Komedie

Regi:

Andrew Jay Cohen

Skuespillere:

Amy Poehler, Will Ferrell og Ryan Simpkins.

Premieredato:

30. juni 2017

Aldersgrense:

12 år

Orginaltittel:

The House

Se alle anmeldelser

Uten verktøy

Hvem som nå bestemte seg for å bygge «The House», hadde i alle fall rørende tiltro til nettopp dette. Hele skabberakkelet er basert på en klokkertro på at det bare er å skubbe de to ut foran kameraet, uten verktøy eller manus å snakke om, og at resultatet nødvendigvis må bli hysterisk.

Konseptet er direkte giddalaust. Poehler og Ferrell spiller ekteparet Johansen, som i atten år har latt foreldrekjærligheten flomme fritt over den elskede datteren Alex (Ryan Simpkins), og latt pengene flomme like raust over dørstokken, med det resultat at de ikke har råd til å sende gullungen på college. I desperasjon starter de et ulovlig casino sammen med en fraskilt kamerat, og etter hvert skal det vise seg at de føler seg riktig så hjemme i jobben som nådeløse gamblingbosser med solbriller innendørs.

Husmorhåndgemeng

Resten er for det meste posering. «The House» lider under samme villfarelse som en rekke amerikanske komedier de senere årene, nemlig overbevisningen om at en situasjon i seg selv er ellevill nok, og at det derfor ikke er nødvendig å ha god dramaturgi eller veldreide replikker. Hva, faller du ikke omkull av latter av å se to husmødre slåss så velurfillene fyker mens publikum vedder på hvem som vil ha mest aggressivitet kokende under bølgen av hairextensions? Har du ikke humor, eller?

Poehler og Ferrell har noen fine øyeblikk der de klamrer seg til datteren, i en blanding av bunnløs hengivenhet og ikke helt utvokste antenner for hvor tett forholdet skal være mellom barn og foreldre. De er, som alltid, sympatiske skikkelser. Det samme kan ikke sies for alle som har gått inn i dette prosjektet med lav arbeidsmoral og dollartegn i pupillene.