SUR: Tyrkias president Erdogan syntes ikke humoren til Jan Böhmermann er spesielt god. Foto: Scanpix
SUR: Tyrkias president Erdogan syntes ikke humoren til Jan Böhmermann er spesielt god. Foto: ScanpixVis mer

Det er umulig å vinne et angrep på humoren

I går forbød en tysk domstol et Erdogan-kritisk dikt. Kan man ikke tulle med noe lenger?

Kommentar

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan er ikke kjent for sin strålende humor, men hvor langt kan satire gå inn i personangrepet før det blir ærekrenkelse? Og hvor innpakket i en humoristisk kontekst må en ytring være for at det ikke skal være en ærekrenkelse? Det er det som er den juridiske kjernen i Böhmermann-affæren, historien om den tyske humoristen Jan Böhmermann og hans satiredikt om Erdogan, «Schmähkritik».

I går bestemte en sivil domstol i Hamburg at deler av diktet fortsatt skal være forbudt i Tyskland. Det er ventet at saken nå tas helt til topps.

I diktet, som ble framført på den statlige tv-kanalen ZDF i mars i fjor, harselerte satirikeren med at den tyrkiske presidenten blant annet var en mann som likte å slå kvinner, og å utøve vold mot kurdere og kristne. Attpåtil så han på barneporno, hadde seg gjerne med dyr.

Det er ingen tvil om at Böhmermann var ute etter å teste grenser.

Han sa det selv.

Diktet var en reaksjon på at tyrkiske myndigheter to uker tidligere hadde kalt den tyske ambassadøren inn på teppet, etter at satireprogrammet «Extra 3» viste humorvideoen «Erdowie, Erdowo, Erdogan». Videoen påsto at Erdogan kneblet pressen og støttet IS-krigere i Syria. Ved å innkalle ambassadøren brettet tyrkiske myndigheter seg ut i all sin grelle sensurkåthet. Tyske myndigheter feide det bort og henviste til ytringsfriheten.

Men Böhmermann bestemte seg for å se hvor langt han kunne gå, han ville teste grensene mellom ytringsfrihet og ærekrenkelse. I Tyskland fantes også en gammel lov mot å latterliggjøre andre lands statsledere.

Alt dette formidlet Böhmermann under framførelsen av diktet.

Konteksten var klar: Dette er humor.

Men denne gang ble det ikke feid under teppet. Tyrkia krevde at Böhmermann skulle straffeforfølges etter den gamle loven, samtidig som Erdogan gikk til sivilt søksmål. Han syntes slett ikke det var morsomt å bli omtalt som en kvinnehatende og barnepornokonsumerende sodomitt.

Og der den tyske påtalemyndigheten valgte å henlegge saken, ja Tyskland besluttet å legge ned hele «Schmähkritik»-loven, var det noe annet med den sivile domstolen.

Selv om konteksten ettertrykkelig understreket at diktet var humor, anså domstolen teksten som så ærekrenkende at deler av den altså nå forbys.

Det er ikke tatt hensyn til konteksten. I denne dommen har humoren tapt.

Her er det lett for oss i Norge å forfekte ytringsfrihetens suverenitet, å fordømme et åpenbart angrep på satiren. Men faktum er at dette er en diskusjon vi har med jevne mellomrom. Hvor går grensene mellom satire og ærekrenkelse i en Kari Jaquesson-sketsj på «Trygdekontoret»? Er det ok at Thomas Knarvik tegner Ali Esbati som ape? Kan man si hva som helst så lenge det er «humor»? Eller går grensen ved «bra» humor? Det er ingen tvil om at diktet ville fått sin egen dag i Kringkastingsrådet.

Uansett, om Böhmermann tapte i retten i går, har han likevel oppnådd tre ting: Å sette fokus på humorens kår i et presset Europa, å legge ned en utdatert lov, og å peke nese til Erdogan.

For man kommer aldri vinnende ut av et angrep på humoren.