Foto: Sony Music
Foto: Sony MusicVis mer

Det er ungdommens vår i norsk musikk

Først fikk vi Honningbarna og Razika. Nå kommer Bylarm-hypede Mhoos debutalbum.

ALBUM: Det er de unge krefters vår i norsk musikk:

Punkyndlingene Honningbarna fra Sørlandet, new wave/ska-yndlingene Razika fra Bergen og nå Vestfolds country/folk/mariachiyndlinger Mhoo.

Vi snakker en samlet snittalder her som knapt nok kvalifiserer til førerkort og poltur.

Voksen appell Musikalsk er det ikke rare slektskapet mellom dem, men de har det til felles at de lager vibrerende, bråmoden og ungdommelig sårbar musikk med utgangspunkt i sjangere med relativt voksen appell.

Og de har det til felles at de lever såpass godt av sin ungdommelige sjarm og overlovende framtoning, at det er lett å overse klassiske barnesykdommer ved deres respektive debutalbum.

Dro utenlands Da Mhoo gjorde sin overbevisende Bylarm-opptreden i 2010, bestilte vi foredling hos ypperlige fagfolk i utlandet.

Det har Sony Music ordnet. Riktignok ikke vårt førstevalg Gillian Welch/Dave Rawlings, men Kalle Gustafsson Jerneholm (The Soundtrack Of Our Lives) er en mann med god smak.

Han har spilt inn Mhoo uten å tukle nevneverdig med gruppas opprinnelige framtoning, og rydder opp, rendyrker ideer og luker i ugress, fornuftig nok.

Calexico-oppheng Mhoo høres ut som en slags latinofisert, akustisk countrymusikk nesten uten bluegrassfakter som synes tuftet på et overdrevent inntak av Calexico, men som ikke er uten egenart og selvstendig musikalitet.

Det er ungdommens vår i norsk musikk

Som oftest framstår Mhoo som et nytt Somebody's Darling, der kontrastene mellom lys og mørk vokal er et av de mest effektive virkemidlene, og hvor måten disse blender sammen på gir musikken et tredje ansikt.

Mørk/lys-dimensjonen har også andre uttrykk, den introverte sårbarheten kontra en mer direkte, selvsikker sensualitet.

Man kan bare tenke seg hva slags effekt det kunne hatt for totaliteten her om Mhoo hadde våget å synge på norsk - countrymusikk i Norge har et ugreit forhold til autentisitetskravet, og det engelske språket kan fort gjøre musikken mer corny enn nødvendig.

På dette området faller Mhoos debutalbum mest igjennom i forhold til deres framtoning live, der musikalitet og sceneautoritet langt på vei dekker over tekst og uttale.

I dette tilfellet, hvor en del av tekstene framstår som relativt banal ungdomspoesi, skaper det unødvendige irritasjonsmomenter.

At de slenger på vers på spansk og fransk, men ikke norsk, får stå som en illustrasjon på en slik språklig usikkerhet.

Fanger sjarmen For øvrig har Kalle Gustafsson langt på vei klart å fange den musikalske sjarmen og autoriteten fra scenen.

Selv om også låtmaterialet samlet sett, på klassisk debutalbumvis, får et litt éndimensjonalt preg, der Mhoo i litt for stor grad gjenbruker faste «triks» gjennom albumet, for eksempel i måten de skifter tempo på og hvordan de stuper inn i vokalharmonien.

Noen vil helt sikkert også oppfatte hele det musikalske uttrykket som litt for animert og innstudert når det står på, men de roer ned til slutt og runder av det 33 minutter lange albumet med en sval instrumental og et avskjedskyss som låner det meste av sitt behagelige vesen fra Everly Brothers.

Alt i alt snakker vi et debutalbum som i mangt og mye innfrir hypen, men som samtidig ikke makter å vise fram så mange flere nyanser eller ideer enn de vi allerede har sett og hørt.

Foto: Sony Music
Foto: Sony Music Vis mer