«Det er vanskelig å samle kunst. Men jaggu er det vanskelig å få den gitt bort også»

Haaken A. Christensen (76) er Norges mektigste gallerist, med verdensnavn i stallen og en svimlende kunstformue. Nå tilbyr han Henie-Onstad kunstsenter Sal Haaken, et tilbygg på 1500 kvadratmeter. Der vil hans kunstsamling bli stilt ut.

Norges rikeste og antakelig mest betydelige gallerist - Haaken A. Christensen - sitter ved sitt vakre skrivebord i Galleri Haaken. Galleriet befinner seg i et fredet 1700-tallshus i Lille Frogner allé i Oslo, det fasjonable kunstgalleriets tredje adresse siden starten i begynnelsen av 1960-årene.

- Det er vanskelig å samle kunst. Men jaggu er det vanskelig å få den gitt bort også, sier Haaken, uten å heve verken stemme eller øyenbryn.

Han kunne latt utsagnet ledsage av et oppgitt sukk. For fortsatt krangler man i Bærum kommune om hans storslagne gave til Henie Onstad Kunstsenter: Et tilbygg på 1500 kvadratmeter, fullfinansiert av Haaken, tegnet av arkitekt Stein Halvorsen. Der vil hans private kunstsamling bli utstilt, en samling som knapt har sin like i Norge, med mange verdenshavn.

Ikke siden Sonja Henie og Niels Onstad raust donerte sin samling, som ble til Henie Onstad Kunstsenter, har Bærum stått overfor en slik formidabel gave. Henie Onstads kunstsamling var for øvrig også influert i stor grad av Haaken.

Selv om Henie og Onstad handlet mye kunst på egen hånd i utlandet, var de betydelige kunder hos Haaken. Stoltest er han av at han fikk dem til å kjøpe arbeider av Gunnar S. Gundersen fra perioden med den hvite og svarte sola.

Optimistisk ungkar

Men selv om Norge har tradisjon i å behandle mesener med svært kaldt vann, det er nok å nevne Rolf Stenersen og Vasarély-samlingen, er ikke Haaken Christensen pessimistisk.

- Jeg er ganske sikker på at Sal Haaken på Høvikodden realiseres og at avgjørelsen er ganske nær.

Så nær at Haaken om kort tid reiser til Bern for å selge sin Munch-grafikk som skal finansiere bygget .

Hvem er ungkaren Haaken A. Christensen, som aldri har savnet familieliv? Galleristen som har betydd så mye i norsk kunstformidling med både kunder og kunstnere i A-klassen?

Han er en ekstremt privat person.

Han viker tilbake når man trår ham for nær. Jo mer personlig spørsmålene blir, jo fortere går han fram og tilbake på gulvet, nå i hans utsøkte leilighet. Som en lærer vandrer han i stuene med hendene foldet på ryggen. Med lange pauser mellom svarene.

Heller ikke hjemmet hans røper annet enn praktfull kunst og stilren møblering. I hallen møtes vi av fire store kunstneres verk: Gunnar S. Gundersen, Johs Rian, Jens Johannessen og Knut Rose, alle fire tidlig kapret til hans stall.

Haaken vokste som en liten lord blant kokker, stuepiker, sjåfør og tilgang til det herligste jakt- og fisketerreng. I sin minnebok «En gallerists erindringer» fra 1985 berører han så vidt sin oppvekst i en av landets rikeste familier i plankeadelen.

Men formuen, med base i hjembyen Fredrikstad, tilfløt ikke ham.

I en bisetning i en bok til hans 70-årsdag i 1994 skriver Erik Egeland at han ble gjort arveløs. Men ikke hvorfor. Haaken selv er heller ikke løsmunnet om sin bakgrunn, og der hans krigsinnsats beskrives i erindringsboka, gjøres det ikke av ham selv, men av vennen og sjefen, Christian Fredrik Michelet, som gjorde ham til etterretningsmann og chifferspesialist.

Eikaas-portrett

- Man skal aldri selv tale om sin krigsinnsats. For hver eneste nordmann i min generasjon har vunnet 2. verdenskrig på egen hånd.

- Men du lå an til en militær karriere?

- Nei, fy faen, er det noe jeg har lært å hate, er det det militære.

Tilløp til temperamentsutbrudd? Mjaa... mulig at ansiktsfargen et øyeblikk blir enda mer frodig rød. En kulør som Ludvig Eikaas forutså allerede ved Haakens 50-årsdag gjennom et uforliknelig portrett.

- Men det likner jo ikke, sa folk. - Det kommer til å likne, svarte Eikaas.

Portrettet, som tilhører de betydeligste laget etter krigen, skal få sin plass i Sal Haaken på Høvikodden. Foreløpig står det nonchalant plassert på gulvet i Galleri Haaken, et av tre store lokaler i byen som huser hans kunstsamlinger. Bare assuransepremien må være på størrelse med en kongelig apanasje.

To tomme hender

Alle tall i Haakens liv er svimlende, enten det gjelder kunstsalg og kjøp, eller jaktresultater. På 35 år har han fisket 6,5 tonn ørret og laks, bare i Lærdal, og satt Afrika-rekord i Black Marlin, sverdfisk av samme familie som Hemingways «Den gamle mannen og havet» slet med. I seks timer i enorme dønninger kjempet Haaken i Indiahavet med ruggen på 220 pund. Haaken vant. Kanskje er det Haakens brå brudd med pappaguttens privilegier som har gjort ham til en fighter.

- Min guttedrøm om å bli eier av digre skog- og fjelleiendommer med fremragende jakt og fiske, var ikke urealistisk. Men slik ble det ikke, sier Haaken, stadig på vandring i stuene.

Han startet som fattig student, men livets tilfeldigheter fylte snart hendene hans med penger.

Han bodde hos billedhoggeren Sigri Welhaven som trengte penger og ville selge en Matisse og en Gauguin. Hun satte Haaken på jobben. Ikke lenge etter hadde han innkassert en provisjon på 60000. Det sies han samme dag ble observert i ny kamelhårsfrakk.

Så sløste han heller ikke mer, men dro til Paris og kjøpte Picasso-grafikk, som den gang kunne oppnås for noen hundrelapper per stykk.

Haaken fylte en jernbanevogn med Picasso og dro hjem til Oslo. Det dannet grunnlaget for Galleri Haakens seinere gode økonomi.

Raus med penger

- Takket være den porteføljen har galleriet aldri betjent gjeld, sier han. Derimot har han kunnet være raus mot kunstnerne i stallen sin. Manglet de penger, har han forskuttert dem på dagen og rentefritt gitt dem store lån, hvis de behøvde det.

Ikke desto mindre har Haaken vært utsatt for mye kjeft for å være kunstkapitalist og for å binde kunstnernes bevegelsesfrihet til andre arenaer enn hans.

- Jeg kan ikke skjønne at det er mer klanderverdig å selge Picasso og Jens Johannessen fra et privat galleri enn Hemingway og Dag Solstad fra et privat forlag, sier han. Men misunnelse kan man aldri verge seg mot.

Sjalusi og avindsyke har han måttet finne seg i, enten det gjaldt hans dyre skredderskapte antrekk, hans eksklusive hobbyer, hans daglige måltider på Det Blå Kjøkken i Oslo, eller kunstskatter han snappet mens de ennå var tilgjengelige. For all kunst har en gang vært billig!

harriet.eide@dagbladet.no