ETIKK: Kvinner som tar abort har tungtveiende grunner for å gjøre det. Vi har ingen slike grunner når vi velger å ta livet av dyr for vår egen forlystelse, skriver Aksel Braanen Sterri.
Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpix
ETIKK: Kvinner som tar abort har tungtveiende grunner for å gjøre det. Vi har ingen slike grunner når vi velger å ta livet av dyr for vår egen forlystelse, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Robert Schlesinger / NTB scanpixVis mer

Det er verre å spise kjøtt enn å ta abort

Du trenger ikke bli abortmotstander for å mene at det er galt å ta livet av dyr.

Kommentar

Andreas Masvie og Silje Kvamme Bjørndal avlegger meg en visitt i Tidsskriftet Minerva. De mener at mitt forsvar for dyra ikke kan kombineres med mitt forsvar for fosterdiagnostikk og selektiv abort.

Eller som de skriver på nynorsk: «You can't have it both ways, Sterri». 

Det er selvfølgelig smigrende å bli utsatt for en slik grundig analyse fra to kristne tenkere. Men gitt den tilsynelatende rigide presentasjonen av mitt argument, skulle en forvente at de ikke foretok sprang og tolkninger de ikke har dekning for.

Det er både konsekvent og riktig å kritisere det å behandle dyr som rene midler for vår egen forlystelse og samtidig forsvare kvinners rett til abort, inklusive selektiv abort. Foreldrenes grunner for å ta abort er mye mer tungtveiende enn fosterets vern. Det samme kan ikke sies når vi velger kebab over falafel.

La meg først gi noe bakgrunn for debatten. 

Det er galt å plage dyr
Drap, av både mennesker og dyr, som vi her er opptatt av, spilte en liten rolle i min opprinnelige artikkel.

Mitt primære siktemål var å demonstrere at artsismen, som mange sverger til uten å reflektere over det, ikke står på stødigere moralsk grunn enn sexismen og rasismen. 

Hvor vidt drap er galt eller ikke, spiller heller ingen betydelig rolle for slutningen om at det er galt å støtte store deler av moderne dyrehold. Hovedgrunnen til det er at vi påfører dyr en lidelse som langt overgår den gleden vi får ut av å spise dem. Tar vi på alvor disse dyras interesser, kan ikke det forsvares.

Les mer om det i kommentaren «Dyr trenger ikke stemmerett».

Det gjør det ikke mindre viktig å diskutere om det er galt å drepe dyr, og i så fall hvorfor. Det får nemlig implikasjoner for hva vi bør mene om dødshjelp, abort og innretningen på de mer moralsk forsvarlige delene av dyreholdet.

Hvorfor er drap galt?
I artikkelen presenterte jeg to grunner til at drap gjerne anses for å være galt:  

1. Fordi det frarøver noen et framtidig godt liv.
2. Fordi det frarøver noen ei framtid de har knyttet forventninger til. 

Flere grunner kunne vært nevnt, som at det å ta noens liv vil være i strid med menneskers krav på selvbestemmelse. For spørsmålene vi diskuterer her har imidlertid ikke det betydning.

Siden Masvie og Bjørndal misforstår en passasje i teksten min, samt grunnene jeg gir for at det er galt å drepe, tror de at jeg forkaster grunn nummer to, og ender med en kategorisk påstand om at «man skal ikke ta liv som har evnen til å føle smerte.» Siden fosteret, ifølge Masvie og Bjørndal, kan føle smerte helt ned i uke åtte, følger det at det også er galt å ta abort. 

Logikken i resonnementet er god nok den. Vi bør imidlertid ikke godta noen av disse premissene.

Foster føler ikke smerte
Ta premisset om at foster kan føle smerte først: Den vitenskapelige konsensusen er at fosteret inntil uke 24 ikke er utviklet tilstrekkelig til å kunne føle smerte. Og selv etter det virker det som om fosteret er i en søvnliknende tilstand som forhindrer dem fra å føle smerte. 

Overraskende nok er «hva slags smerte fosteret opplever ... irrelevant», for Masvie og Bjørndal. Det vesentlige for dem er om «det er smerte» (min utheving). Men dette er absurd. Smerte forutsetter at noen opplever den. Det er nettopp evnen til å føle, som gir opphav til «verdet» alle følende vesener har krav på.

Så selv om vi at det alltid er galt å drepe et vesen som kan føle smerte, følger altså ikke Masvie og Bjørndals konklusjon. Det er bare aborter etter uke 24, som kanskje, og bare kanskje, vil være utelukket.

Drap er ikke alltid galt
Men vi bør heller ikke akseptere premisset om at det alltid, og bare alltid, er galt å drepe et vesen som kan føle smerte. Å se hvor galt et slikt prinsipp kan bære av sted, er enkelt. Se for deg en hest som ikke har annet enn forferdelig lidelse foran seg. Vil det være galt å drepe den? Selvfølgelig ikke.

Det som er galt er å frarøve noen et liv som er godt for dem. Likevel heller jeg mot å mene at det er greit å avslutte et dyrs liv, hvis det er nødvendig for å framsette et dyr til verden som kommer til å ha et godt liv, slik at totalsummen av godt liv øker. Det vil være tilfredsstilt hvis du kjøper kjøtt fra en produsent du vet har et dyrehold hvor dyra lever svært gode liv, og dette er den eneste måten å sørge for at disse dyra kommer til å få leve.

Det er ikke et syn alle deler. Dyktige filosofer som Ole Martin Moen og Espen Gamlund mener at siden det er galt å ta fra noen som eksisterer et godt liv, men det ikke er galt å forhindre noen fra å ikke eksistere, så vil jeg bytte noe negativt (frata noen et framtidig godt liv) med noe nøytralt (bringe noen inn i verden). Det kan dermed ikke forsvares.

De som mener dette, må imidlertid også mene det er likegyldig om vi alle ble enige om å sterilisere oss i morgen, slik at ingen nye mennesker ble født. Det skader jo ingen. Det er ikke en intuisjon jeg deler.

Hvor vi lander i denne uenigheten, får imidlertid ingen følger for hva vi måtte mene om selektiv abort. Verken det å frarøve noen et godt liv eller det å frarøve noen å tilfredsstille forventningene de har knyttet om framtida, gjør det nødvendig å være abortmotstander.

Selektiv abort er greit
Jeg har ved flere anledninger forsvart kvinners rett til å få informasjon om egenskaper ved fosteret de bærer og deres rett til å ta abort inntil uke 22, om det skulle vise seg at fosteret har en egenskap som vil gjøre livet til både barn og mor vanskeligere enn forventet. En slik egenskap kan være Downs syndrom, trisomi 13 eller trisomi 18.  

Å tillate noen å ta abort på grunn av fosterets potensielle evner, er ifølge Masvie og Bjørndal, et utslag av «evneisme», som «må falle i samme diskrimineringskategori» som artsisme og sexisme. Jeg er derfor «logisk forpliktet til å gjøre en helomvending» i dette spørsmålet.

Mon det. Jeg har allerede argumentert for at vernet av liv må forankres i individuelle karakteristikker. Det holder ikke å si at et foster er et potensielt menneske, og at det derfor har krav på alle rettigheter som et menneske har. Det gjelder egg- og sædceller også.

Derimot er det moralsk relevant for spørsmålet om liv og død at mennesker har en større evne enn andre dyr til å planlegge, at vi forstår oss selv over tid, at vi skaper kulturelle uttrykk og at vi knytter bånd til andre mennesker. Alle disse forholdene kan gjøre det verre å ta livet av et menneske enn et dyr og flere relevante forskjeller kunne vært nevnt.

Men et foster i ukene inntil 24 har ingen av disse egenskapene. Både fisker og kyllinger har flere av disse egenskapene enn menneskefostre, avhengig av hvilket stadie vi fokuserer på. Da har vi heller ingen individspesifikke grunner til å gi mer vern til fosteret enn vi gir disse.

Det kan virke brutalt, men hvem er det brutalt mot? Et foster før uke 24 har aldri hatt muligheten til å få forventninger om hvordan livet skal bli. Det har heller aldri hatt noen forståelse av hva det vil si å være, og det kan heller ikke føle verken smerte eller glede.

Den viktigste grunnen til at det i de fleste tilfeller er galt å ta livet av et dyr, er at grunnene vi har for å ta livet av det er så marginale. Det finnes gode vegetarianske alternativer, som gir oss tilnærmet like mye nytelse. Hvis det derimot sto om livet, ville det å drepe et dyr så smertefritt som mulig kunne forsvares.

Her stiller abort i en helt annen liga. Det å få et barn du ikke vil ha eller ikke er klar for, vil bety en radikal omveltning av det livet foreldrene lever og legge en stor byrde på den som må bære det fram og ta vare på det. Dette er gode og tungtveiende grunner for å tillate abort, som veier opp for den minimale skaden fosteret måtte påføres.

Siden et barn med en alvorlig funksjonshemming vil legge en ekstra byrde på foreldrene, vil det gi en ytterligere grunn til å ta abort i tilfeller hvor en har avdekket slikt.

Hvis foreldrene planleger å få et nytt barn etter aborten, kan det også argumenteres for at det vil være bedre for det barnet som vil bli født. Det å bli født så frisk som mulig er et gode vi med rette setter høyt.

Det er irrelevant at det ikke er det samme barnet som vil leve. Vi sørger ikke over alle mennesker som ikke ble født fordi foreldrene dine fikk akkurat deg.

Jeg skal være den første til å innrømme at det er mer som bør sies om disse følsomme og vanskelige spørsmålene. Men det er altså ikke inkonsekvent å mene at det å behandle dyr som rene midler til vår egen forlystelse er galt og å samtidig forsvare selektiv abort.