Blått nytt år!

«Kjære landsmenn, Aftenposten kårer min nyttårstale for 2018 til «statsminister Erna Solbergs femte og beste». Den alltid like samfunnskritiske avisen håper min tale får «signaleffekt» ut over det ganske land. Derfor vil jeg bruke årets tredje dag til å tydeliggjøre noen momenter som ikke fikk plass i nyttårstalens korte format.

Jeg uttrykte, kjære landsmenn, bekymring for hva som skjer med selve grunnlaget for en demokratisk samtale: «Vil våre barn venne seg til å holde seg oppdatert om samfunnet rundt seg på samme måte som før? Venner de seg til å være åpne for motargumenter? Og til å stole på dokumenterte fakta?»

La meg utdype. På et tidspunkt da etniske nordmenn utgjorde mellom 70 og 80 prosent av Oslos befolkning, alt etter hvordan du regner, tvitret Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen at «etniske nordmenn er i ferd med å bli en etnisk minoritet i hovedstaden».

Den samme Amundsen har sagt at det er «galskap å bruke milliarder av kroner på en hypotese om at eventuelle klimaendringer er menneskeskapt».

Som et bidrag til kampen for at våre barn skal holde seg orientert om samfunnet rundt seg og stole på dokumenterte fakta, har jeg valgt Per-Willy Amundsen til min statsråd for justis. Og beredskap, ikke minst. Klimaendringer fører, som kjent, til mer ekstremvær.

«Vår frihet og våre liberale verdier er det viktigste vi har,» sa jeg i min nyttårstale, og «vi skal bekjempe radikalisering.»

Derfor har jeg på statsbudsjettet for 2018 satt av nærmere to millioner integreringskroner til Hege Storhaugs prisverdige arbeid med å få folk flest til å fotografere muslimer som har tatt seg til Norge. Inkludert de som Storhaugs integreringsforetak Human Rights Service kaller «barnekrigere». Altså unge jenter i Norge med hijab på hodet.

Erna Solberg: - Vi vet ikke om vi blir enige

Jeg advarte i nyttårstalen mot «konspirasjonsteorier og falske nyheter». Derav integreringsmidlene til Storhaugs utrettelige kamp mot det hun kaller faren for at «Norge vil underlegges sharia og muslimer vil bli herskerne».

Jeg sa videre at «vi må bygge opp motstandskraft hos hver enkelt ungdom mot dem som lokker med enkle løsninger på vanskelige problemer.» Det er derfor jeg har gjort Sylvi Listhaug til statsråd. La meg også nevne Per Sandberg.

Jeg understreket i min nyttårstale hvor viktig det er med «frie og uavhengige medier» som ser at en sak ofte har flere sider. Jeg kan forstå hvorfor Aftenposten koser seg med å rose en slik snusfornuftig godkjøpsformulering. La meg likevel utbrodere.

Vi har en politiker i Norge, Anders Anundsen fra Fremskrittspartiet, som ikke bare gikk til boikott av Tønsbergs Blad, da han var kritisk til redaksjonens dekning, men også tente på flere utgaver av avisen og la bilde av bålet ut på nett. Denne politikeren gjorde jeg til min første justisminister.

Mens min samfunnskritiske tale uttrykte beundring for vårt kjære kongepar og «den inspirasjonen de er for oss alle», vil jeg i dag rette en særskilt takk til en annen institusjon som er like stødig, bortsett fra kanskje under krigen, nemlig Aftenposten.

Som dere har forstått, kjære landsmenn, er det min skjebne å regjere sammen med fremmedfiendtlige klimafornektere. Det er verre enn som så. Høyresiden klarer ikke lenger å vinne valg uten å slippe løs en del politikere som, hva skal jeg si, appellerer til velgernes lave instinkter.

Vi på den såkalt anstendige høyresiden liker kanskje ikke figurer som Donald Trump eller Per-Willy Amundsen. Men vi trenger dem, og deres kynisk beregnende angrep på minoriteter og klimaforskere og andre syndebukker, for å vinne flertall.

For meg er dette et dilemma. Noen kan se med kritisk blikk på at jeg tar med meg en mann som Per-Willy Amundsen rundt Kongens bord. Jeg leder tross alt det eneste partiet der velgerne har finere bestikk enn partilederen.

Problemet er at uten slike som ham, klarer ikke høyresiden å mobilisere noe flertall. Da får heller ikke Høyres hovedsponsorer skattekuttene som de har bedt om.

Mitt dilemma er at jeg vil gi makt og innflytelse og økt anseelse til noen politikere som er ganske autoritære, illiberale og fremmedfiendtlige, samtidig som jeg vil framstå som en landsmoderlig forkjemper for våre umistelige friheter og liberale verdier.

Her kommer Aftenposten inn i bildet. Mens jeg leder en regjering der flere kan mistenkes for radikalisering, kan Aftenposten, med sin dypsindig-liberalt rynkede panne, hver dag berolige sine mange lesere, og deres anstendige selvbilder, med at alt er anstendig og normalt i Høyre, slik det alltid har vært.

Mens jeg legitimerer Sylvi Listhaug og Per-Willy Amundsen med mitt uforpliktende snakk om «liberale verdier», legitimerer Aftenposten meg og den autoritære vendingen som høyresiden i Vesten står midt oppe i, også her hjemme.»