VIL IKKE STANSE: Statsminister Erna Solberg mener det vil være uklokt å stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan. Kronikkforfatteren er uenig. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
VIL IKKE STANSE: Statsminister Erna Solberg mener det vil være uklokt å stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan. Kronikkforfatteren er uenig. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Debatt: «Oktoberbarna»

Det Erna ikke sier om behandlingen av oktoberbarna

Partiene på Stortinget bør være skeptiske til regjeringens redegjørelser i denne saken.

Meninger

Statsminister Erna Solberg har blogget om «oktoberbarna». Hun mener det vil være uklokt å stanse uttransportering av personer over 18 år til Afghanistan og hevder det ikke er «faglige holdepunkter for å stanse returene, det bryter med praksis i andre europeiske land og vil gjøre norsk asylpolitikk mindre forutsigbar – og dermed mindre rettferdig.».

Tvert imot er det klare faglige holdepunkter for midlertidig returstans, men disse nevnes ikke av statsministeren. Den norske praksisen er basert på opphevingen av det såkalte rimelighetsvilkåret ved internflukt. Norge er eneste land i Europa som anvender internflukt uten et slikt vilkår, i strid med flyktningkonvensjonen. Det er ikke urettferdig overfor noen å stanse en praksis som bryter folkeretten.

Statsministeren unngår å nevne rimelighetsvilkåret i sitt innlegg. Fjerningen av rimelighetsvilkåret i oktober 2016 har ført til at barn som flykter alene og som tidligere fikk flyktningstatus i Norge, i dag får avslag på asyl fordi de kan henvises til internflukt et annet sted i hjemlandet. Men siden barn under 18 år ikke kan returneres, dersom de ikke har omsorgspersoner på returstedet, får de midlertidig opphold til de fyller 18 år.

Erna hevder i innlegget at vi «må skille mellom flyktninger og andre migranter». Ja, det må vi. Men opphevingen av rimelighetsvilkåret fører til at det i mange tilfeller er flyktninger som returneres. De er flyktninger, men får ikke status som flyktning i Norge, slik de ville fått i andre europeiske land som har et rimelighetsvilkår. Ernas retoriske grep med å skille mellom flyktninger og andre migranter villeder derfor velgerne.

I høringsnotatet til lovendringen brukte regjeringen feilaktig en dom (Rt. 2015 s. 1388) fra Høyesterett som begrunnelse for at fjerningen av rimelighetsvilkåret ikke var i strid med folkeretten. I praksis ble Stortinget ført bak lyset. Det ble hevdet at: «Det er på det rene at folkeretten ikke pålegger statene å operere med et rimelighetsvilkår. Høyesterett slo dette fast i [Rt. 2015 s. 1388]». Utlendingsnemnda (UNE) var uenig i sitt høringssvar, og hadde «vanskelig for å se at dette fremgår uttrykkelig av dommen». Også NOAS og FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) påpekte at departementet fremstilte plenumsdommen feilaktig. Forslaget ble likevel vedtatt uten at feilen ble nevnt eller rettet i proposisjonen til Stortinget.

UNE viste i sin høringsuttalelse til at læren om internflukt oppsto i statspraksis på midten av 1980-tallet. Utgangspunktet var UNHCRs «Håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling» (1979), som oppstiller et krav om rimelighet. Punkt 91 i håndboken sier at en asylsøker ikke kan henvises til å søke tilflukt i en annen del av hjemlandet hvis det «ikke ville ha vært rimelig å forvente at han skulle gjøre det.»

UNE viste videre til at anvendelsen av rimelighetsvilkåret kan variere fra land til land, også innad i enkelte land, fordi det er vagt og skjønnsmessig. De fleste stater har likevel et rimelighetsvilkår. Slik konvensjonen tolkes i praksis, må internflukt være trygt, tilgjengelig og rimelig.

UNE mente at statspraksis «taler for at Norge er folkerettslig forpliktet til å ha et rimelighetsvilkår ved internflukt», når en asylsøker ellers fyller vilkårene etter flyktningkonvensjonen. I så fall vil søkeren ifølge UNE ha rett til flyktningstatus hvis internflukt er urimelig. Andre typer oppholdstillatelser vil ikke være tilstrekkelig.

I motsetning til regjeringen, anvender UNE Wien-konvensjonen om traktatrettens bindende regler for hvordan en traktat, som flyktningkonvensjonen, skal tolkes. Som Høyesterett har avklart, har tolkningsreglene status som folkerettslig sedvanerett og er derfor bindende for alle stater, inkludert Norge.

Tolkningsreglenes formål er å finne fram til partenes felles intensjoner med traktaten. Wien-konvensjonen pålegger statene en plikt til lojalt å oppfylle traktaten i god tro. Nasjonale rettsregler kan ikke brukes som argument for ikke å oppfylle en traktatforpliktelse. UNEs anvendelse av reglene er forbilledlig.

UNHCR, som har mandat til å føre tilsyn med at statene oppfyller sine forpliktelser etter flyktningkonvensjonen, var klare på at rimelighet må vurderes hvis internflukt skal anvendes. Ifølge forarbeidene til utlendingsloven skal UNHCRs anbefalinger «veie tungt ved norske myndigheters tolkning av flyktningkonvensjonen.» Høykommissærens uttalelser om tolkning av konvensjon er ikke bindende i seg selv, men de gir uttrykk for en korrekt tolkning av konvensjonen i tråd med Wien-konvensjonens regler, og kan derfor beskrive bindende forpliktelser.

Departementet la ikke avgjørende vekt på UNE eller UNHCRs analyse, og Wien-konvensjonens regler ble ikke anvendt. Hvis Norge nekter asylsøkere flyktningstatus i strid med flyktningkonvensjonen, så hjelper det ikke at utlendingsloven tillater det. Etter utlendingsloven § 3 skal folkeretten gis forrang ved motstrid. UNE kan som kjent siden 2015 instrueres av regjeringen når det gjelder generell lovtolkning. Men som fremhevet av assisterende direktør i UNE, Ketil Larsen i Klassekampen 9.11.2017, vil UNE «ikke følge generelle instrukser hvis våre beslutningstakere mener resultatet i enkeltsaker da vil være i strid med flyktningkonvensjonen eller andre internasjonale forpliktelser». UNE bør derfor anvende loven slik de beskrev i høringsuttalelsen.

Partiene på Stortinget bør være skeptiske til regjeringens redegjørelser i denne saken. Stortinget bør derfor gjeninnføre rimelighetsvilkåret, og stanse returene midlertidig til både jussen og sikkerhetssituasjonen er forsvarlig utredet. Flyktninger har krav på status som flyktning, ikke en vurdering av særskilte sårbarhetskriterier.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook