KULTURMINISTER: Når det gjelder filmpolitikken, så ser det ut som om kulturministeren begynner å forstå det. At hun i tøffe prioriteringsspørsmål må velge å være kulturminister, ikke næringsminister. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
KULTURMINISTER: Når det gjelder filmpolitikken, så ser det ut som om kulturministeren begynner å forstå det. At hun i tøffe prioriteringsspørsmål må velge å være kulturminister, ikke næringsminister. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Det evige innspillsmøtet

Kulturministeren ser ut til å innse en ganske viktig ting: at hun er kulturminister, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

Det er sympatisk å be om råd og innspill, men det er grenser for hvor lenge du kan lytte uten å handle. Kulturminister Thorhild Widvey har snart holdt på sånn i ett år. Innspillsmøte om mediestøtte, om NRK, om bibliotekene, om bokbransjen, om filmpolitikken - to ganger. Som Morgenbladet avslørte i våres startet hun sin gjerning i fjor høst med et eget, privat innspillseminar hjemme hos seg selv i Holmenkollen. Med en nøye sammensatt forsamling bestående av (foruten daværende statssekretær Knut Olav Åmås) Jan Kjærstad, Sara Johnsen, Jon Fosse, Susanna Wallumrød, Lars Elling, Marianne Heske og Jan Vardøen.

Innspillsiveren skyldes vel et oppriktig behov for å lære, og ikke minst: å knytte kontakter i et i utgangspunktet skeptisk kulturliv.

Men å be om innspill kan fort tolkes som en avledningsmanøver. Som sjef gjør jeg selv mitt ytterste for å unngå å bruke setningen «det var et godt innspill», rett og slett fordi det er et utrolig irriterende svar å få. Det betyr som regel: «det er interessant det du sier, men jeg kommer sannsynligvis ikke til å ta hensyn til det».

De siste dagene har vist at i alle fall filmbransjen har fått nok.

Det har faktisk ført til at kulturministeren har blitt tvunget til å komme med noen avklaringer. Etter noen svette seanser, særlig under Amandaprisutdelingen i helga der regissør Erik Poppe understreket at hans film var laget på den forrige regjeringens kulturbudsjett, og ganske massiv kritikk fra en rekke sentrale personer i filmbransjen, har Widvey begynt å tone flagg. Kulturministeren oppfattet det som «hysteri og kritikk». En ganske presis beskrivelse, faktisk. Det er slikt som skjer når folk blir sinte fordi de aldri får svar på de spørsmålene de stiller.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Her er to sentrale lovnader Widvey nå har kommet med, i intervju med Dagens Næringsliv. Det er bare å klippe ut og henge opp:

• «Det er ingen intensjon om at norsk film skal betale for internasjonal film i regjeringens politikk.»

• «Det er mitt ønske og ambisjon at vi skal ha et høyt offentlig tilskudd» (til film, min anm.)

Dette er ganske interessant, for det betyr i klartekst minst to ting: at Widvey ikke kan gå inn for en incentivordning for filmbransjen - altså en automatisk støtteordning for alle som vil spille inn film i Norge, ved å la den ordinære filmstøtteordningen finansiere det.

For det andre kan hun ikke gjøre nye, betydelige kutt i filmstøtteordningene - slik hun gjorde i fjorårets budsjett da hun fjernet 32,5 millioner kroner.

Hva som da står igjen på filmområdet når det gjelder Widveys ønske om mer privat finansiering, er trolig bare å be investorer om godt vær. Filmutredningen som ble klar mandag fortalte at det bør lages færre filmer, men at det ikke må kuttes i offentlige støtteordninger. De tjener nemlig som fundament når filmselskapene skal ut og sanke privat finansiering på toppen. Filmbransjen er kanskje blant de delene av kulturlivet som har kommet lengst med dette, men prinsippet er overførbart til de fleste andre sektorer. Hvordan Widvey skal skape bedre kultur med mindre offentlige penger og mer «frihet» er og forblir en gåte.

Problemet til Widvey er dessuten at hun møter et sterkt og ganske selvbevisst kulturliv, på mange områder styrket etter «Kulturløftet» til den forrige regjeringen. Filmbransjen er et godt eksempel. De har ikke akkurat ligget på latsida, men grepet begjærlig alle penger de har fått fra det offentlige. Som gode, forgjeldede nordmenn har de på toppen av dette tatt alt for høy risiko, og lagt egen profitt - og lønn - inn i potten. Slik at vi i år har 32 filmpremierer, ikke mellom 20-25 som var den forrige regjeringens mål. Den viktigste justeringen der vil trolig bli teknisk: å øke kravet til billettsalg for å få etterhåndsstøtte, fra 10 000 til 30- 40 000. Alle i filmbransjen synes selvsagt dette er en god idé, for det rammer jo alle andre enn dem selv. Prioriteringer er gjerne populært, helt til du selv blir prioritert bort.

Hvor skal så Widvey ta pengene fra for å finanisere planene om incentivordning, eller andre virkemidler som gaveforsterkningsordninger - uten å stjele fra andre steder på kulturbudsjettet? Hun har ikke uten videre tilgang på næringsdepartementets budsjett. Når det gjelder filmpolitikken, så ser det ut som om kulturministeren begynner å forstå det. At hun i tøffe prioriteringsspørsmål må velge å være kulturminister, ikke næringsminister. For hvis ikke hun gjør jobben, så er det heller ingen andre som gjør det.