Det famlende mennesket

Gunnhild Øyehaugs romandebut er sprek og lett å like.

BOK: Romanen er det famlende menneskets sjanger, sier en av personene i Gunnhild Øyehaugs «Vente, blinke». Boka er Øyehaugs fjerde utgivelse, men første roman og skildrer nettopp et knippe famlende mennesker.

De utgjør en litt ulykkelig forsamling, som higer etter å bli forstått og elsket, etter å finne hjem, så å si. Romanen er sprelsk og underholdende, skjønt litt for rask på labben til at den setter seg helt.

Overrasker

Sammen med forfattermakker Olaug Nilssen overrasket Øyehaug ved å la «drit i litteraturen» være temaet for deres felles nystartete litteraturtidsskrift, Kraftsentrum (2005).

Overraskelsen er også et framtredende trekk i Øyehaugs skrift. Hun er leken, tør å være litt barnslig, og skaper en roman som er like selvbevisst som personene selv. Den allestedsnærværende fortelleren tilfører mye moro og fungerer som et kamera som sveiper over landskapet, zoomer inn og ut, og fanger opp de litt plagete personene der de tumler rundt en januardag i 2008.

Lengst hviler blikket på litteraturstudenten Sigrid; en ensom skikkelse med stor lengsel etter å bli sett og forstått. Hun møter den mye eldre poeten Kåre, som har pause fra Wanda; en tøff dame med gitar. Så er det Linnea som er i København i håp om et gjensyn med mannen hun to år tidligere hadde et lidenskapelig møte med. Kunstneren Trine opplever på kropp og sinn hva moderskap gjør med et individ, og skjøre Viggo overmannes av engstelse for at ting skal eksplodere i ansiktet på ham.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ironisk distanse

Fortellerens tilnærming er et kapittel for seg. En typisk introduksjon er: «Her ser vi faktisk Kåre Tryvle. Ikkje i miniatyr, men i full storleik. Og kvar er han? I Bergen.» Eller: «Og no høyrer vi ein flappande lyd: det er Sigrid som sit og dreg i underleppa si.». Dette «vi» er jo litt snodig. Leseren verken ser (skjønt noen bilder etableres jo i hodet etter hvert) eller hører det beskrevne, så hvem er «vi»? Spørsmålet får faktisk et svar i romanens sluttord og skal ikke røpes her.

Det famlende mennesket

Fortellermåten og den ironiske distansen til personene, gjør romanen morsom å lese. Øyehaug bruker dessuten et eldgammelt litterært knep for å holde på leseren: Utsettelsen (jamfør Odyssevs sjøreise hjem til kona som tar ti år fordi han stadig forsinkes, og gjenforeningen utsettes).

Vi venter intenst på at det som ligger i kortene skal skje, mens Øyehaug tar den tida hun trenger. Gjennom romanen trekker hun også veksler på filmer som «Lost In Translation» og «Kill Bill», og ikke minst på litterære tungvektere som Dante og Cervantes.

Mørket i - og utenfor oss

Ifølge baksideteksten er Øyehaug sprelsk og lekende. Det er definitivt riktig. Om romanen er «djuptloddande» er jeg mer usikker på. Det er mye fint å si om boka og om Øyehaugs billedskapende evner, men en viss flyktighet preger blikket på personene. Den som virkelig blir værende i minnet er ikke den som fikk mest plass, men som likevel var helt tydelig; Viggo.

«Vente, blinke» er like fullt en leseverdig roman om mørket i og utenfor oss. Budskapet synes å være: Det gjelder å holde ut, være trofast mot seg selv, vente, blinke - slik stjernene i det ufattelige mørket som omgir oss alle - og håpe at noen oppdager oss.

HUMOR: Gunnhild Øyehaug er en befriende frisk og morsom fortellerstemme i norsk litteratur. Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN
HUMOR: Gunnhild Øyehaug er en befriende frisk og morsom fortellerstemme i norsk litteratur. Foto: TOR ERIK H. MATHIESEN Vis mer