BILDET AV BARNET: En båt med over 90 mennesker kantret utenfor Rhodos 20 april. Her blir et livløst barn båret i land. Minst tre personer har mistet livet, deriblant et lite barn. Det er foreløpig ikke bekreftet at det er barnet på bildet som omkom. Foto: Argiris Mantikos/Eurokinissi/AP
BILDET AV BARNET: En båt med over 90 mennesker kantret utenfor Rhodos 20 april. Her blir et livløst barn båret i land. Minst tre personer har mistet livet, deriblant et lite barn. Det er foreløpig ikke bekreftet at det er barnet på bildet som omkom. Foto: Argiris Mantikos/Eurokinissi/APVis mer

Det får være grenser

Politikere bør av og til lytte til vanlige folk. Sjøfolk, for eksempel, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

En av de mest erkekonservative rederne jeg vet om, er opprørt over regjeringen. Han har i lengre tid tilbudt seg å bidra med skip for å plukke opp flyktninger i Middelhavet. Nå vil regjeringen sende ett.

Too little, too late, som det heter overseas.

Den humanitære katastrofen har rederiene varslet om siden flyktninger begynte å drukne i hopetall rundt årtusenskiftet. Norske skip har siden den gang reddet flere tusen på egen kjøl, og nå ønsker de å bidra mer i en koordinert redningsaksjon. Men Norge og Europa nøler. I EU snakkes det høyt om den nådeløse australske modellen.
At Rederiforbundet og deres medlemmer er så sterkt engasjert i flyktningtragedien, overrasker dem som tror redere bare er opptatt av skatt. Men det er ikke rart. Det ligger i blodet. Resten av sjøfartsnasjonen har kanskje blitt velfødde landkrabber som har glemt sin historie, men ikke de.

Til sjøs gjelder fortsatt uskrevne lover, slik det har gjort i uminnelige tider. Når folk er i nød, plukker du dem opp. Uansett hvem de er. Ute på havet er det aldri valgår. Plikten til å hjelpe mennesker i havsnød er nedfelt i internasjonal lov. Den viktigste, Solas-konvensjonen (Safety of life at sea), kom som følge av Titanic-forliset i 1912, hvor et skip i nærheten unnlot å gi assistanse selv til passasjerer på første klasse. Nasjoner er også forpliktet til å ha beredskap langs egen kystlinje, og det er i praksis Middelhavet for hele EU.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men til syvende og sist er det tradisjon, en æreskodeks som sjøfolk har arvet gjennom generasjoner, enten de er i en fiskeskøyte eller på en supertanker. Bak ligger en grunnleggende ide om et universelt fellesskap og en gjensidig avhengighet; neste gang kan det være deg. Det er blitt en fremmed tanke for mange nordmenn. Det er ikke oss neste gang, vi er berget, vi har flytevester på. Det er faktisk påbudt når vi farter trygt rundt i skjærgården.

Flyktningene som drukner utenfor Europas strender er så fjernt fra oss og vår verden at vi kjølig diskuterer hva det vil koste å redde dem. Den eneste måten å skape en slags menneskelig forbindelse på, er å vise at barn dør. Det tåler vi tross alt ikke.

Bildet av et livløst barn, som varsomt ble løftet i land på ferieøya Rhodos denne uka, kledd i boblejakke og strikkelue som om det var på vei til barnehagen, har rystet mange. Men hva med alle de andre? Når slutter det lille barnet å være et menneske og blir en immigrant, en illegal lykkejeger, en mulig jihadist og trussel mot den europeiske velferden? Hvor gammel må et menneske være før det kan drukne ubemerket i en flyktningstrøm?

La dem drukne, freser kommentarfeltet og vi vemmes, men Europas manglende handlekraft resulterer uvegerlig i at tusener drukner årlig. De hatefulle trollene har ikke en gang ordet i sin makt. De som har makt, bruker den ikke.

Den humanitære katastrofen må løses på land, ikke til sjøs. Den må løses der de er, sies det. Sier Erna Solberg. Det er en riktig ambisjon på lengre sikt og har vært det en god stund uten synlig fremgang. Det finns utallige luftige planer om gigantiske flyktningleire og transittmottak med fungerende asylbehandling utenfor Europa, men det vil ta år å etablere, om det overhodet er praktisk og juridisk mulig. Og så må EU komme til enighet, noe som virker usannsynlig akkurat nå. Imens er folk på flukt fra overfylte og lovløse flyktningleire.

Hvis man virkelig ønsket en langsiktig løsning, må Europa tenke nytt om immigrasjon. Flere av politikerne som har formet "Festung Europa" de siste tiåra, deriblant den tidligere britiske statsministeren, Tony Blair, mener den har feilet og tvert om bidratt til en flyktningstrøm utenfor myndighetenes kontroll, overtatt av mafia og menneskesmuglere. Men ingen tør å støtte en endring i mer human retning, med et mer rettferdig kvotesystem og større mulighet for regulær innvandring, så lenge innvandringsfiendtlige høyrepartier har fremgang over hele Europa.

Britiske International Organization for Migration har spådd at så mange som 30000 flyktninger vil omkomme i Middelhavet i år. I et krisemøte i EU torsdag ble det enighet om å styrke kystkontrollen og gi opphold til fattige 5000. Det er like mange som norske skip plukket opp fra havet i fjor og et rent fantasitall.

Det er ingen enkle løsninger, men en minste ambisjon burde vært å gjenopprette Mare Nostrum i en akutt og ekstraordinær situasjon. I mangel av en bedre plan, tilbyr sjøfolks urgamle humanitære lov i havsnød en redningsplanke til en forlist politikk. Den kan også anvendes på land.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook