Det fargeløse diktatur

Minimalismen herjer Norge. Årets store motefarge, grå, dukker opp overalt: på offentlige samlingspunkter, i frisørsalonger, på kafeer og på klær. Samtidig kvitter man seg med unødvendige dekorasjoner og mønstre. Interiøret blir renset estetisk. Vi sitter igjen med rene flater trukket opp mellom hvitt og sort - i gråtoner - gjerne i metallisk sølv eller transparent glass. Det er en bevegelse mot den rene smaks diktatur, hvor gråtonene signaliserer en moderne, tidsriktig holdning. Denne estetiske rensningen søker frigjøring fra gjenstander, farger, tids- og stedsfølelse. Resultatet er tomhet. Etter det grå følger det transparente. Høyhalsede gensre og skaut, i sort og grått: Den trendy, slanke menneskekroppen tildekkes.

DET ER EN MANGEL

som er gråtonenes fremste kjennetegn: fraværet av farger. Når vi ser grått som et symbol på avstand til fargene, blir det lettere for oss å veve minimalismen inn i et større mønster hvor hele vår menneskelighet blir satt på prøve. Det har kommet et grått filter mellom huden og tilværelsen for øvrig, og det finnes ikke noe sted eller noen tid hvor dette er mer tydelig enn i Norge i 1999.

I fjerntliggende og kanskje fattige land, oppdager man - og får kontroll over - fargene, og menneskene kler seg i dem med nysgjerrighet og stolthet. I Afrika og Latin-Amerika er dette særlig synlig. Her er klærne ofte rene collager av sterke farger. Det er nesten slik at menneskene proklamerer: «Se, jeg har rødt!» Eller «Se, jeg har grønt!» Så går utviklingen - evolusjonen - sin gang, og i enden av sivilisasjonen (liker vi å tro) finner vi høyteknologiske byer som Oslo, hvor man har forlatt fargene.

Denne fargeevolusjonen minner om en fortelling. Den starter nødvendigvis med avdekning og mangfold, og ender med ensretting og forsvinning.

VERDEN ER MANGFOLDIG,

og flyplassen kan ses på som en katapult som kan kaste oss til andre klimasoner, andre landskap, og ... ja, til andre tider. Reis til et fattig land og bli satt tiår, kanskje hundrevis av år tilbake i tid. Hva skal man med tidsmaskiner når man har Gardermoen?

Disse metaforene for flyplassen - katapult og tidsmaskin _ forutsetter begge et sted og en tid å reise til. Men estetikken på selve flyplassen forsøker nærmest å løsrive seg fra begge deler, både fra tid og rom. Stedet - og tiden som forsvinner her - skal helst fortrenges. Flyplassens estetikk, preget av grått og transparens, er minimalistisk, og hvis denne estetikken sprer seg, blir verden det motsatte av mangfoldig.

GOETHE VISTE

i sin fargelære at det er tre faktorer som må være til stede for at vi skal oppleve farger: lys, mørke og menneske. I Oslo er det fortsatt lys og mørke - så hvorfor har fargene forsvunnet? Fargene forsvinner parallelt med at mennesket distanserer seg fra tilværelsen. Hvis mennesket forlater verden, blir den grå.

Denne distanseringen fra tilværelsen, og den parallelle fargeevolusjonen, drives fremover av den teknologiske utviklingen. Norge er på verdenstoppen i ny teknologi. Dette er et av landene i verden med flest mobiltelefoner og flest Internett-brukere. Det høyteknologiske kommunikasjonssamfunnet består av at stadig flere mennesker setter seg ned foran en eller annen maskin og trykker på knapper, eller de prater inn i en plastikkdings. Dette sier kanskje mer om isolasjon enn kommunikasjon. Utlendingene klager over at nordmenn er så innesluttede og isolerte, men vi hevder heroisk at vi lever i et kommunikasjonssamfunn.

Her vil noen innvende at nordmenn ikke distanserer seg fra tilværelsen, tvert imot! Nordmenn er jo så glade i naturen. Dette kan lede til en provoserende tanke: De færreste nordmenn i dag arbeider med naturen. De fleste av oss går på jobben og sitter foran en datamaskin. Er denne traskingen i skog og fjell, som vi insisterer på at vi er så glade i, like mye et symbol på en flukt fra våre medmennesker, en slags dyrking av en egentlig gråfarget ensomhet?

Det er for øvrig påfallende at alle datamaskinene og mobiltelefonene - kommunikasjonsverktøyene - er kledd i den samme fargeløse, anonyme drakten som minimalistene. Som regel er den stasjonære datamaskinen hvit, laptopen grå, og mobiltelefonen svart. Dette er ikke tilfeldig.

TRENDEN

i de senere års science-fiction filmer kan bidra til å gi oss et bilde på hvordan maskin og menneske utsetter hverandre for gjensidig beundring. Sci-fi-superheltene fra, for eksempel, 1960-tallet, var kledd i fargerike kostymer. Og på 1960-tallet var robotene maskinaktige: klumsete kolosser med brødristertryner. Andre maskiner, som f.eks. romskipene, var også maskin-aktige i utseende. Nå er alt snudd på hodet. Nå simulerer maskinene/robotene/romskipene det organiske, som f.eks. de Jean Paul Gaultier-designede romskipene i «Det femte element», og romskipene i filmen «The Matrix», mens superheltenes klær likner drakten til dagens maskiner: Fargeløse. De også.