I TERRORAKSJONER og krig er målet å påtvinge fienden din egen vilje. Derfor dør mennesker. Derfor dør sannheten. I flere dager etter terrorangrepet i Algerie, hadde norske myndigheter ikke pålitelig informasjon om skjebnen til de Statoil-ansatte i In Aménas. Angrepet på terroristene ble igangsatt av algeriske myndigheter uten at de berørte landene ble varslet. Alt tyder på at hensynet til gislene ikke veide tungt i den avgjørelsen. Det reflekterer at Algerie er et land med en voldshistorie nesten uten sidestykke. I frigjøringskrigen tidlig på 60-tallet døde 30000 franske soldater og 1.5 millioner algeriere i et oppgjør som bar preg av folkemord. De siste tjue åra har Algerie vært et av verdens farligste land, der væpnede islamister står mot en mer sekulær elite. Likevel valgte Statoil å investere tungt og strategisk i Algerie. Risikoen var kjent.

I NORGE ER DET vanlig å vurdere terrorfaren som anslag på norsk jord. Aksjonen i algerisk Sahara er en blodig påminnelse om at risikoen ikke er begrenset til riksgrensens innside. At terrorismen er global, vet vi fra før. Det vi nå må se i øynene er at Norge har en høy risikoprofil på grunn av politiske valg og økonomiens internasjonale tyngdepunkt. Fire spesielle faktorer kan trekkes fram. Norge fører en meget aktiv utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har gjort oss til et krigførende land. Vi har en meget stor våpenindustri som betjener et internasjonalt marked. Oljeindustrien vokser raskest utenfor norske farvann. Der befinner det seg også en stor norsk flåte som tar oppdrag for alle typer kunder og regimer.