I TERRORENS VOLD: Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide informerte om situasjonen i Argeire lørdag kveld.  Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
I TERRORENS VOLD: Statsminister Jens Stoltenberg og utenriksminister Espen Barth Eide informerte om situasjonen i Argeire lørdag kveld. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Det farlige Norge

Før så vi knapt farene. Vi sto for godhet og fred. Nå vet vi at Norge er et land med høy risikoprofil.

I TERRORAKSJONER og krig er målet å påtvinge fienden din egen vilje. Derfor dør mennesker. Derfor dør sannheten. I flere dager etter terrorangrepet i Algerie, hadde norske myndigheter ikke pålitelig informasjon om skjebnen til de Statoil-ansatte i In Aménas. Angrepet på terroristene ble igangsatt av algeriske myndigheter uten at de berørte landene ble varslet. Alt tyder på at hensynet til gislene ikke veide tungt i den avgjørelsen. Det reflekterer at Algerie er et land med en voldshistorie nesten uten sidestykke. I frigjøringskrigen tidlig på 60-tallet døde 30000 franske soldater og 1.5 millioner algeriere i et oppgjør som bar preg av folkemord. De siste tjue åra har Algerie vært et av verdens farligste land, der væpnede islamister står mot en mer sekulær elite. Likevel valgte Statoil å investere tungt og strategisk i Algerie. Risikoen var kjent.

I NORGE ER DET vanlig å vurdere terrorfaren som anslag på norsk jord. Aksjonen i algerisk Sahara er en blodig påminnelse om at risikoen ikke er begrenset til riksgrensens innside. At terrorismen er global, vet vi fra før. Det vi nå må se i øynene er at Norge har en høy risikoprofil på grunn av politiske valg og økonomiens internasjonale tyngdepunkt. Fire spesielle faktorer kan trekkes fram. Norge fører en meget aktiv utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det har gjort oss til et krigførende land. Vi har en meget stor våpenindustri som betjener et internasjonalt marked. Oljeindustrien vokser raskest utenfor norske farvann. Der befinner det seg også en stor norsk flåte som tar oppdrag for alle typer kunder og regimer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DEN VIKTIGSTE sikkerhetsrisikoen er uten tvil knyttet til Norges internasjonale roller. De omfatter mer enn fredsforhandlinger og u-hjelp. Norge er blitt et aktivt, krigførende land med et forsvar tilpasset utenlandsoperasjoner. Vi har ført krig på Balkan og i Libya, og vi er i Afghanistan på ellevte året. I Afghanistan har de norske spesialstyrkene hatt viktige oppdrag. Det viser også hvordan vårt militære apparat er omstilt fra et invasjonsforsvar til et utrykningskorps med avansert teknologi. Disse militære kapasitetene er sterkt etterspurt. En aktiv bruk av norsk militær slagkraft, innebærer også at vi blir trukket inn i konflikter som ikke har noen voldelig løsning.

NORGE HAR ET militær-industrielt kompleks som opererer på et meget høyt teknologisk nivå. Forsvarsindustrien leverer både hele våpensystemer og sentrale komponenter til andre våpenprodusenter. Det handler ikke om paradevåpen, men om våpen og ammunisjon som hele tida er i bruk i væpnede konflikter. Når Israel sender en Hellfire-rakett mot Gaza, er den armert med norsk sprengstoff. Norskproduserte våpensystemer spilte også viktige roller i Irak-krigene og i Afghanistan.

OLJEINDUSTRIEN har for lengst vokst ut over norsk sokkel. Det gjelder i særlig grad Statoil, men også den betydelige leverandør- og serviceindustrien. Verdens olje- og gassressurser er ikke fordelt langs en demokratisk skala. Det er en av grunnene til at Statoils internasjonale engasjementer i påfallende grad er knyttet til land med korrupte og autoritære styresett, f.eks. Aserbajdsjan, Nigeria, Iran, Libya og Algerie. Dette er spesielt problematisk fordi den norske stat også er selskapets hovedeier. Resultatet er en grunnleggende tvetydighet i norsk utenrikspolitikk der næringsinteressene ofte får større vekt enn menneskerettighetene. Vi så det sist da utenriksminister Barth Eide servilt hyllet presidenten under et besøk i det udemokratiske kleptokratiet Aserbajdsjan.

DET ER PÅ HØY TID at vi tar den norske risikoprofilen på alvor. En erkjennelse av at vi er utsatt, betyr ikke at vi skal trekke oss tilbake i nøytralitet, slutte å bore etter olje, produsere våpen eller seile på alle hav. Men det vil være en god start om vi åpent drøfter den norske dobbeltheten. Ja, vi er en fredsnasjon, men også en nasjon som fører krig. Vi arbeider aktivt for menneskerettighetene, men er samtidig støttespiller for udemokratiske regimer. Vi går i spissen for gode klimaløsninger, men er en av verdens største produsenter av karboner. En raus dose ærlighet i slike spørsmål, vil gi en mer realistisk forståelse av Norges internasjonale roller og de trusler vi står overfor.