I UTAKT: Tonen mellom USAs president Barack Obama og Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært ustemt i mange år. Nå er den imidlertid blitt skjærende falsk. Foto: reuters / NTB Scanpix
I UTAKT: Tonen mellom USAs president Barack Obama og Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært ustemt i mange år. Nå er den imidlertid blitt skjærende falsk. Foto: reuters / NTB ScanpixVis mer

Det farlige sidespranget

Israels statsminister Benjamin Netanyahu har vært utro mot sin viktigste allierte, USAs president Barack Obama, og gått til sengs med opportunistiske republikanere.

Kommentar

NEW YORK (Dagbladet): Amerikanske republikanere og Israels statsminister har den siste tida trampet som elefanter rundt i USAs utenrikspolitikk. Ingen av dem ønsket at Obama skulle drive forhandlinger med Iran for å hindre at landet utvikler kjernefysiske våpen. I stedet vil de ha langt tøffere sanksjoner. Slik har de funnet sammen i en allianse som samtidig gir begge parter muligheter til å score poeng blant sine velgere.

Den amerikanske grunnloven slår fast at presidenten har svært vide fullmakter til å lede utenrikspolitikken. Likevel, helt utenfor alle protokoller, inviterte republikanerne Netanyahu til å tale til Kongressen. Obama svarte med å la være å invitere ham til Det hvite hus. I Kongressen fikk Netanyahu bruke en av USAs fremste talerstoler til å advare mot atomtrusselen fra Iran og komme med klar kritikk mot USAs president. Republikanerne kunne knapt ha klappet hardere under den selsomme seansen. Deretter sendte 47 republikanske senatorer et åpent brev til Iran hvor de advarte om at enhver atomavtale de signerer med Obama, ikke vil vare etter at han har gått av som president.

For Netanyahu ga talen en mulighet til å vise sine hjemlige velgere hvor sterk og innflytelsesrik han er. Like før valget i mars la han så i tillegg inn et støt for å appellere til de mest høyrevridde velgerne. Han gjordet det blant annet klart at han ikke ville godta en tostatsløsning med Palestina. Dette til tross for at amerikanske myndigheter i lang tid har arbeidet for en slik løsning. På hjemmebane ble strategien hans en stor suksess, og han vant gjenvalg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Til tross for republikanerne og Netanyahus innbitte innsats, klarte USA og andre stormakter å bli enige med Iran om en avtale. Nå skal imidlertid de viktige detaljene avgjøres, og Obama kan ikke regne med særlig støtte. Det han kaller en historisk avtale, kaller Netanyahu en «historisk dårlig avtale». Samtidig er motstanden fortsatt stor særlig blant republikanere. Dette kan bidra til å stikke kjepper i hjula for målet om en endelig avtale innen 1. juli.

Tonen mellom USAs president og Israels statsminister har vært ustemt i mange år. Nå er den imidlertid blitt skjærende falsk. Etter valget i Israel har Netanyahu forsøkt å bedre forholdet. Blant annet har han forsøkt å gå tilbake på sitt nei til en tostatsløsning, og invitert demokratiske politikere til middag med sin ambassadør Ron Dermer. Det hjalp nok lite da Wall Street Journal like etterpå skrev at Israel hadde spionert på de svært lukkede atomforhandlingene og gitt opplysninger videre til amerikanske politikere med mål om å svekke oppslutningen.

For mange demokratiske folkevalgte, som tradisjonelt har bred oppslutning blant israelvennlige jødiske velgere, er situasjonen blitt betent og vanskelig. De ønsker å vise at de støtter Israel, men samtidig ønsker de å støtte presidenten sin. Selv gjør Obama inntil videre ingenting for å finne tonen med Netanyahu igjen. Obamas stabssjef, Denis McDonough, har beskrevet Netanyahus uttalelser som «veldig problematiske», og selv beskriver presidenten forholdet som «forretningsmessig», og sier at sjansene for fred mellom Israel og Palestina nå er blitt svært dårlig. Netanyahu kan være trygg på at USA fortsatt er en alliert, men viktig tillit er for lengst gått tapt.

Heller ikke republikanerne er kommet heldig ut av den taktløse runddansen. USA har plutselig fått flere titalls republikanske politikere som leker små utenriksministere. Sånt blir det fort mye søl av. Riktignok kan republikanerne tjene gode innenrikspolitiske poeng blant sine Israel-elskende velgere gjennom å knytte seg så tett til Netanyahu.

Men opptredenen deres har også vist splittelsen i amerikansk utenrikspolitikk med all tydelighet. Det kan blant annet ha gitt Iran bedre kort på hånda. I tillegg gjør republikanerne svært lite for å distansere seg fra Netanyahus kontroversielle nei til en tostatsløsning - en løsning de selv tidligere har støttet. Det er ikke godt nytt for fredsprosessen i Midtøsten.

At politikere tar munnen for full når et valg står for døra, er ikke et ukjent fenomen. Ei heller at opposisjonen i et land gjør det de kan for å angripe den sittende regjeringa. Samtidig kan utroskap få store konsekvenser. Ved dette sidespranget er motivene mildt sagt vekslende, og det står samtidig usedvanlig mye på spill. De største ofrene kan bli både målet om å hindre Irans utvikling av kjernefysiske våpen og en fredsløsning i Midtøsten.