Foto: Ben Welsh / Corbis / NTB Scanpix
Foto: Ben Welsh / Corbis / NTB ScanpixVis mer

Det feministiske navnestrevet

Hvor mange navn er nok?

Meninger

De gamle nordmenn i landets storhetstid fulgte en navneskikk som stod seg like til vår tid. De nøyde seg med ett navn, og så hektet de på et patronymikon, som gav beskjed om hvem som var faren: Olav Haraldsson, for eksempel. Altså slik islendingene gjennomgående praktiserer ordningen den  dag i dag; Olav er  Haralds sønn, og han heter Olav.

Hele dette systemet er for lengst rasert. Kronprinsen i kongeriket Norge sleper således på dobbeltnavnet Haakon Magnus (av en eller annen grunn med aa for å). Resten av kongehuset, nyreligiøs seksjon, bringer det ene etter det annet av barn til verden, men blåser nasjonal navneskikk en lang marsj.  

1900-tallskongene Haakon, Olav og Harald derimot, de holdt seg til nasjonal tradisjon, nøyde seg med ett navn og gav således navneinspirasjon i nær sagt alle kretser — i skarp kontrast til praksis i kongehusene og adelsslektene ute i Europa, der det pøses det på med fornavn i lange baner. Carl Gustaf i Sverige, for eksempel, han har en bråte navn i tillegg til det dobbeltnavn som brukes i alminnelig omtale.

I disse affærer er jeg tradisjonalist, og jeg synes barn kunne nøye seg med ett fornavn. Noen vil si at jeg sitter i glasshus, men som  spedbarn kunne jeg ikke argumenterte med tilstrekkelig tyngde imot at jeg skulle hete Finn-Erik. En formildende omstendighet er for øvrig at min far het Finn, og at man etter sigende ville unngå forveksling.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mine egne barn, derimot, de  har måttet nøye seg med ett navn hver: Vetle og Guri.

I nyere tid, under inntrykk av de feministiske vinder, har en ny navneskikk gjort seg gjeldende: Barna blir utstyrt med både mors og fars etternavn. Hvis så foreldrene er tilstrekkelig svermeriske eller nyåndelige, kan de for eksempel gi barnet navnet Tallulah. Denne Tallulah kan bære etternavnene Kampehaugen Holmvang - det første etter mor, det andre etter far (eventuelt, men mer sjelden, omvendt).

Denne skikken har hatt et veritabelt gjennomslag den seneste mannsalderen, og jeg gjetter på at ca. 75 prosent av elevene i småskolen i dag har dobbelt etternavn. Av de journalister som er virksomme i aviser og etermedier i dag, er det ca. halvparten med dobbelt etternavn, skulle jeg tro. Bare hør på inn- og utannonseringen i NRK! Eller ta en titt på startlistene ved NM på ski!

Jeg satt i tv-sofaen og så på de friske unge piker og gutter som konkurrerte i Tour de Ski. De var navngitt alle sammen, og de var fra alle land. Nordmennene skilte seg ut: Ingen andre nasjoner hadde like mange deltakere med dobbelt etternavn!

Den generasjon som fikk egne barn omkring 1990, har sørget for en feministisk markering: Mammas navn skulle sannelig få sette sine spor, det også! Navn av typen Eva Andersen Fjell betyr at mamma fikk et ord med i laget, bokstavelig talt. Det fikk da ikke hjelpe at det var navnet til mammas pappa (Andersen) som således ble brakt videre.

I de senere år later en ny bevegelse å gjøre seg gjeldende: Man konstruerer en sammensetning med -datter . Hvis Alexandra har en far som heter Lucas,  kan barnet få mellomnavnet Lucasdatter eventuelt (i mer høystemte nasjonale kretser:) -dotter. At Alexandra insisterer på å hete Lucasdatter, er naturligvis kjønnspolitisk motivert, men markeringen rekker ikke langt, ettersom det er  Alexandras fars (Lucas?) navn som løftes i fram.

Jeg har visst ennå ikke sett noe metronymikon av denne typen, men Alexandra kan jo forsøke seg og begynne å kalle seg Alexandra Constancedotter hvis det passer.

Tilbake til vesle Tallulah. I barnehagen treffer hun en gutt som hun liker godt, nemlig Jonathan Torsteinsen  Åkersletten. Senere blir de kjærester og gifter seg. De får et barn som de kaller April (slikt forekommer!)og barnets fulle navn er således ifølge de prinsippfaste foreldrene:  April Kampehaugen Holmvang Torsteinsen Åkersletten.

Skjønt nei, det er løgn. Foreldrene må kaste noen prinsipper over bord og bære det over sitt hjerte å stryke mammas etternavn, og barnet får navnet April Torsteinsen Åkersletten. I sjeldnere tilfeller stryker de pappas navn, og ungen blir hetende April Kampehaugen Holmvang. Det finnes for øvrig flere utveier.

Man kan bli en smule tommelumsk av det feministiske navnestrevet.