BARNSLIG:  - Knausgård forsvarer Handkes forhold til Milosevic med en barnslig kjærlighet for det kontrære.
BARNSLIG: - Knausgård forsvarer Handkes forhold til Milosevic med en barnslig kjærlighet for det kontrære.Vis mer

Det finnes et vi

Knausgård tar feil.

Debattinnlegg

I dag deles Ibsen-prisen ut til den omstridte forfatteren Peter Handke. Foruten en takketale fra Handke selv, vil hans norske forlegger Karl Ove Knausgård holde tale. Knausgårds forsvar for Handke i Morgenbladet gir oss en forsmak på hva vi har i vente.

Knausgård tror visst at kritikerne av tildelingen ikke anerkjenner Handkes litteratur. Men problemet ligger ikke der. Problemet med pristildelingen er at den anerkjenner Handke som offentlig person, en person som selv så til de grader har politisert sitt forfatterskap. Knausgård forsvarer Handkes forhold til Slobodan Milosevic med en barnslig kjærlighet for det kontrære, motstand for motstandens skyld, og konkluderer med at «Handke har jo ikke drept noen».

Jeg får følelsen av at dette kun er lek med ord for Knausgård, og at litteraturen, selv den som drypper av politikk, skal være fritatt fra politisk kritikk. Som om litteraturen er en helt egen sfære, hellig og ukrenkelig, og der individets møte med teksten er det eneste som gjelder - der tekstens innhold og konsekvens allitd er underordnet estetikken og individet. «En moral som går ut av et alle, som går ut fra vi, er (...) kanskje det farligste av alt, fordi det å forplikte seg til alle er å forplikte seg til en abstraksjon, altså noe som finnes i språket eller i forestillingsverdenen, men ikke i virkeligheten, hvor menneskene bare finnes ett og ett», skriver Knausgård i sitt forsvar for Handke i «Min kamp».

Knausgårds idé om at det ikke finnes noe ansvar for de du ikke kjenner (fordi det er «abstrakt»), er jo med respekt å melde helt aparte. Kanskje er det derfor han «skammer seg» mer over kritikken mot Milosevic-vennen Handke enn Handkes egen, materielle støtte til krigsforbryteren.

Men de fleste av oss har ikke den luksus å kun leve i en verden av tekst. I den virkelige verden begår virkelige krigsforbrytere overgrep mot virkelige ofre. Handke gjør hån på ofrene ved å tekkes krigsforbryterne og relativisere deres handlinger. Knausgård tar feil. Når han i sitt egen forfatterskap ikke ser den grunnleggende forskjellen mellom opphavet til nazistenes massemønstringer i München og rosetogene etter 22. juli, skjønner jeg at feilen ligger i hans syn på «vi». Han forstår det ikke.

For det finnes et «vi», som er like ekte som deg og meg. Det finnes en felles moral. Å påpeke det er verken autoritært eller en trussel mot ytringsfriheten, det er tvert i mot den grunnleggende forutsetningen for menneskeverdet, forutsetningen for frihet.

Les også: Knausgård kan ikke kreve å bli skjermet fra kritikken.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook