Stjernefaktor: Publikum kvitterte med stående applaus da Luciano Pavarotti holdt konsert i Oslo Spektrum for mange år siden. FOTO: NTB scanpix
Stjernefaktor: Publikum kvitterte med stående applaus da Luciano Pavarotti holdt konsert i Oslo Spektrum for mange år siden. FOTO: NTB scanpixVis mer

Det finnes fem typer applaus på klassiske konserter

Vær ærlig når du klapper.

Kommentar

Klassisk musikk har sine ritualer, bifall skal først gis etter at verket er ferdig. Det er mange typer applaus, her er de viktigste:

Ikke klapp mellom satsene-applausen bryter med en uskreven regel. Urutinerte konsert-gjengere klapper gjerne på gale steder fordi de er begeistret. Dette er ikke bare negativt, fordi spontanitet fra publikum bør være bra for en litt stivnet sjanger.

Den avmålte applausen. En berømt fiolinist var solist i Bergen for mange år siden. Konserten med franske Christian Ferras ble en katastrofe. Mannen var sterkt beruset og ute av stand til å spille noe som helst. Publikum var sjokkert. Den engang eminente musikeren hadde gjort plateinnspillinger med selveste Herbert von Karajan, og utgivelsen med Sibelius' fiolinkonsert hadde fått utmerkelser i stjerneklassen. Nå var han knapt i stand til å stå oppreist på scenen grunnet depresjoner og alkoholmisbruk. Publikum forstod at noe var galt og bød på applaus, men av den avmålte typen.

Stort-navn applausen. Da den berømte tenoren Jose Carreras gav konsert i Norge for en tid tilbake, opplevde jeg at deler av publikum gav sangeren et voldsomt bifall etter hvert eneste nummer. Antakelig i gledesrus over å høre et stort navn i levende live, ikke som respons på den faktiske prestasjonen. Konserten var egentlig ordinær, men hysterisk roping fra enkelte dominerte opplevelsen. «Når vi har betalt svindyre billetter må vi lage litt stemning,» sa noen til meg etterpå.

Stående applaus er utgått på dato. Konserter med høyst middelmådige utøvere får ofte stor respons uten at jeg forstår hvorfor. Det er nærmest blitt et rituale med stående applaus. Når ordinære prestasjoner belønnes med dette, skjønner jeg at applausen ikke alltid er en indikator på hvordan opplevelsen egentlig var for publikum. Det kan også være utslag av norske likhetsprinsipper der alle skal få like mye respons. Stående applaus er blitt et mote-fenomen som er mer slitsomt enn nyttig. Bli sittende dersom du ikke er overbevist.

Den ærlige applausen. En konsert i Universitetets Aula nylig viste at publikum kan ha dype tanker om hva som formidles. Trondheimsolistene fremførte Richard Strauss' «Metamorphosen» - et stykke som ender i tungsinn. Etter siste tone var det lenge dørgende stille i salen. Deretter kom applausen, blottet for slitsomme fakter og ritualer. Det er håp når publikum forstår at stillhet og undring er vesentlige verdier.

Neste gang du er på konsert, vær ærlig. Det er ingen grunn til å klappe heftig hvis opplevelsen er triviell. Klassiske musikere trenger ekte tilbakemeldinger, ikke oppkonstruerte seanser som later som alt er fantastisk. For det er det sjelden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook