Nylig tilbrakte jeg et døgn i Norges minste kommune, Utsira. Står du på øyas høyeste punkt ser du hele kommunen, med havet rundt.

Kommunen ligger en drøy times båttur utenfor Haugesund og har 200 fastboende – omtrent like mange mennesker som man finner i et gjennomsnittlig kvartal i Oslo. De har 2,9 km bilvei. Ordet kommune får en annen betydning her enn andre steder.

«Tar du et initiativ er det lett å få ting til» ble jeg fortalt av en som er født og oppvokst på Utsira. Det er kort vei til kommuneadministrasjonen. Bokstavelig talt. Og aldri lang ventetid. De har kulturskole, bibliotek, korps og kystlag.

På sykehjemmet har de «omvendt eldrekrise», da kun en av åtte plasser er i bruk. Det lille kommunestyret har nå satt i gang et prøveprosjekt med gratis skolelunsj for de 22 elevene på barne- og ungdomsskolen. Og er det fint vær kan kommunen finne på å invitere alle innbyggerne, unge og gamle, til grilling og fisking på brygga.

Alle beboerne kan få nøkkel til svømmebasseng og idrettshall, og dra dit når de vil. Men mange kommunale tjenester, som barnevern, Nav-kontor og brannberedskap må kjøpes fra fastlandet.

De som bor her kan ikke tenke seg noe bedre sted. Og det virker jo harmonisk, det må jeg innrømme. Men samtidig veldig fjernt. Hadde det vært mulig for ei byjente som meg å sette pris på denne måten å leve på? Jeg tror jeg fort kunne kjedet meg.

I byer har vi stor valgfrihet, det finnes horder av mennesker, vi kan velge å være en i mengden om vi ønsker det. Det verdsetter jeg høyt. Samtidig trenger vi som bor i by å minnes på at det finnes kvaliteter ved småsteder som aldri kan finnes i en stor by.

På Utsira er folk med deg både hvis du opplever stor sorg og stor glede. Du lever tett på naturen. Du blir alltid sett, og det vil være vanskelig for deg å falle fullstendig gjennom. Trygg er du også. Du trenger ikke låse døra og kan sende 4-åringen i kommunens eneste butikk uten å bekymre deg.

Som outsider syns jeg det er fint at folk kan bo på denne måten og at Norge har klart å bevare en spredt bosetting. Det er lett å se for seg at grunnlaget for å ha et levende samfunn ville forsvunnet ved skolenedleggelse, men det kan godt tenkes at det hadde vært bra for Utsira å slå seg sammen med en annen kommune.

Likevel er det forståelig at identitetsfølelsen ved å være «en som kommer fra Norges minste kommune» er sterk. Man blir en forsvarer av det lille samfunnets verdier. I Utsiras tilfelle vil en sammenslåing endre hele konseptet kommune. Slik vil det også være for andre små kommuner med 500, 1000 eller 3000 innbyggere.

Vanligvis ville jeg ment at sammenslåing hadde vært en god idé, men Utsira ligger så fjernt fra alt annet – som et slags verdens ende – så jeg tenker at det er verdt å bevare.