GJORDE EN INNSATS: - Jeg var livredd og stolte ikke på noen. Men så kom «Egil» inn som min primærkontakt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
GJORDE EN INNSATS: - Jeg var livredd og stolte ikke på noen. Men så kom «Egil» inn som min primærkontakt, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Det finnes mange som «Egil»

Jeg ønsker å fortelle om «Egil», som jeg møtte første gang jeg var innlagt. Jeg var livredd og stolte ikke på noen den gangen.

Den siste tiden har vi sett et stort fokus på tvang innen psykiatrien. Spesielt beltelegging er gitt mye plass. Det er bra at dette kommer fram. Jeg er imponert over folk som Natalie Eriksen som viser ansikt. Men det er synd at hver gang psykisk helse skal trekkes fram, så legges det bare vekt på de negative sidene. En journalist sa til meg at vi må tåle å fortelle om virkeligheten selv om den er vanskelig. Det er jeg enig i. Men virkeligheten som framstilles er for å selge mest mulig aviser.

Jeg har ikke bare opplevd positive sider ved psykiatrien. Men jeg har stort sett møtt positive mennesker, som jobbet for å hjelpe meg. Noen ganger får jeg inntrykk gjennom facebookgrupper for folk med brukererfaring, og via medievinklingen, av at psykiatrien er en stor konspirasjon for å gjøre psykisk syke verre. Jeg nekter å tro at det stemmer.

Jeg ønsker å fortelle om «Egil». En psykiatrisk sykepleier i Fredrikstad, som jeg møtte første gang jeg var innlagt. Jeg var livredd og stolte ikke på noen den gangen. Da var jeg det mest ensomme mennesket i verden. Men så kom «Egil» inn som min primærkontakt. Han spilte gitar akkurat som jeg. Dette brukte han til å få kontakt med meg. Sakte, men sikkert, klarte han og de andre pleierne å få meg tilbake til en slags virkelighet. Time etter time brukte han på å gjøre meg trygg. Og han dyttet meg i riktig retning ved den lette måten å gi meg inspirasjon til videre utvikling på. Jeg husker en sommerdag hvor vi satt på en benk og kikket utover en solfylt park. Da sa han «Du skulle vært ute og løpt etter jentene du nå vet du, Stig». Den setningen ga meg et vennlig spark bak når det gjaldt å jobbe med meg selv.

Dagen jeg skulle reise hjem hadde Egil lagt en lapp på kofferten min, som jeg så idet jeg skulle dra hjem. Det var et bilde av Paul McCartney. Der hadde han skrevet «Dette er gitaren jeg fortalte deg om. Hyggelig å bli kjent med deg. Håper vi aldri sees igjen». Det siste var hans lune måte å si at han håpet jeg aldri ble syk igjen. Jeg husker jeg sto med en klump i halsen. Det var som jeg måtte si farvel til en god venn.

Årsaken til at jeg trekker fram Egil, er at jeg føler de som virkelig gjør en innsats blir glemt i bølgen av negative artikler. Og siden det å ta kontakt med psykiatrien er vanskelig fra før, så sørger nok artiklene for at enda flere ikke tør. Men det er et stort flertall av folk som Egil i psykiatrien. Derfor vil jeg gi en oppfordring til de som trenger hjelp: Ikke nøl med å be om det.

ARTIKKELFORFATTER: Stig Mass Andersen
ARTIKKELFORFATTER: Stig Mass Andersen Vis mer