Det finnes medisin mot terrorfrykten som rammet oss 11. september

Men orker vi å ta den?

11. SEPTEMBER: Støv, smeltende stål, frykt, avsky. Avmakten fra tribuneplass i sofaen, klistret til skjermen. Jeg holdt fast rundt babyen i fanget. Hva ville terrorangrepene komme til å bety, spør lørdagskommentatoren.
11. SEPTEMBER: Støv, smeltende stål, frykt, avsky. Avmakten fra tribuneplass i sofaen, klistret til skjermen. Jeg holdt fast rundt babyen i fanget. Hva ville terrorangrepene komme til å bety, spør lørdagskommentatoren.Vis mer

||| - Watch out! Politibetjenten fra NYPD roper idet jeg trår ut i Church Street for å krysse over gata mot Ground Zero. Han ser en bil jeg ikke ser, smiler og rister på hodet, han er muligens vant til at folk går i egne tanker og utsettes for farer når de befinner seg ved anleggsplassen der World Trade Centers tvillingtårn sto inntil terrorangrepene den 11. september 2001.

Bildene jeg framkaller vil jeg tro likner millioner av andre menneskers: Flyene som styrter inn i skyskraperne. Støv, smeltende stål, frykt, avsky. Avmakten fra tribuneplass i sofaen, klistret til skjermen. Jeg holdt fast rundt babyen i fanget. Hva ville terrorangrepene komme til å bety?

«Within the hour, our world was changed forever,» leste jeg i sommer på veggen på «9/11 Memorial Preview Site», ved anleggsplassen der «National 9/11 Memorial & Museum» nå bygges. Jo, ni år etter kan det ikke betviles at terrordrapene av nesten 3000 mennesker har hatt enorme verdenspolitiske konsekvenser, ikke nødvendigvis på grunn av ugjerningenes grusomhet, men på grunn av angrepsstedet. I et intervju i uka etter terrorangrepet provoserte den amerikanske professoren og politiske aktivisten Noam Chomsky da han nevnte hvordan USA og ikke minst Europa i århundrer har angrepet andre, lagt under seg kolonier, utbyttet og uryddet millioner av mennesker, uten selv å bli angrepet: «England ble ikke angrepet av India, eller Belgia av Kongo, eller Italia av Etiopia ... Det er derfor ikke overraskende at Europa er dypt rystet over terroristforbrytelsene 11. september.»

Rystelsene, usikkerheten og sårbarheten vi i vestlige land har fått kjenne, blir som en mild forkjølelse sammenliknet med lidelsene til sivilbefolkningen i Irak og Afghanistan. Det betyr ikke at hjemlige problemer ikke skal tas alvorlig, og også her i Norge kan den uoversiktelige mengden av direkte og indirekte konsekvenser av 9/11 virke overveldende. I mange år fant derfor flertallet av oss det fristende å svelge medisinen både USA, NATO, FN, EU og mange med makt og myndighet også i Norge foreskrev i krigen mot terror: Overvåkning hjemme, krig ute (bl.a. med ammunisjon laget her hjemme, se dokumentaren «The Norwegian Solution» om Nammo på Raufoss på NRK1 23. september).

Å prøve å sette seg inn i alt som står med liten skrift, alle bivirkningene, er krevende. Den siste tiden har likevel konsekvensene av krigen mot terror blitt såpass mange og tydelige at vi ikke kan overse dem, selv ikke her til lands. Ta for eksempel antiterrortiltakene som myndighetene i Vesten har iverksatt i terrorkampens hete. Biltrafikk er en større fare enn terror for sikkerheten vår, likevel brukes terrortrusselen som begrunnelse for å gripe inn i samtlige borgeres friheter og rettigheter. Selvsagt skal ekstremistiske grupper overvåkes, terrorangrep er forhindet slik. Men skal alle mistenkes, for usikkerhets skyld? Finnes det virkelig potensielle flykaprere blant flaskebarn på ferie med foreldrene? Hvor smart er det å bygge ned tilliten, samfunnets grunnmur og lim, for kanskje å kunne avverge et terrorangrep? USA leder an i overvåkningen, EU og Norge dilter etter - selv om motstanden mot EUs datalagringsdirektiv her hjemme i beste fall kan resultere i et nei. Om det vil stoppe innhuggene i den liberale rettsstaten, er et større spørsmål.

For å håndtere dette og andre høyaktuelle spørsmål i etterdønningene etter 9/11, trengs sterke midler. De kommer i mange former, en av dem er bøker. Blant sentrale norske «etter 11. september»-utgivelser er Joakim Hammerlins «Terrorindustrien» og Jan Oskar Engene og Iselin Nordenhaugs «Norge i kamp mot terrorisme». Klarer man i tillegg å ta inn noe som setter vestlig terrorfrykt i relieff, kan man starte med en av fjorårets viktigste norske oversettelser, afghanske Malalai Joyas «Kvinne blant krigsherrer». Kan man svelge enda mer, er det denne uka utgitt to bøker alle som er opptatt av 9/11-konsekvenser bør lese: «Drømmekrigen» - Anders Sømme Hammers innsiktsfulle dokumentar om den norske innsatsen i Afghanistan, og oversettelsen av David Oliver Relins internasjonale bestselger «Tre kopper te» - om hvordan amerikaneren Greg Mortensons til nå har etablert 145 barneskoler i Taliban-dominerte områder i Nord-Pakistan og Afghanistan, som en kunnskapskamp mot terror. Til sammen gir denne lille pakken et greit utgangspunkt for å diskutere hva 9/11 har kommet til å bety. Hittil.

Hvis titteldroppingen virker overveldende, beklager jeg det. Men det må til: Virkningsfulle preparater mot terrorfrykt og andre 9/11-konsekvenser er ingen kjapp kur, ingen mirakelpille mot alt. Pakningsvedlegg får ikke plass i en kort avisspalte. De nevnte bøkene viser, sammen med flere titalls andre «etter 11. september»-utgivelser, at terror ikke kan bekjempes med de midlene som anvendes i dag. (Om onder som terror, krig, religiøs ekstremisme og totalitære ideologier i det hele tatt kan elimineres, lar jeg ligge på en lørdag. Et startpunkt for den debatten er Øystein Sørensens nye bok «Drømmen om det fullkomne samfunn»).

Å sørge for balansert kunnskap til menneskene som skal bygge framtiden, er Greg Mortensons forebyggende medisin i kampen mot terrorisme og religiøs ekstremisme i Afghanistan. I Norge er vi så priviligerte at tilgangen til kunnskap er svært god. For sikkerhets skyld kan den inntas i store doser.