MYE OMTALT: Bob Dylan er en av de artistene som er blitt gjenstand for flest bøker av alle mulige slag opp gjennom åra. En av de beste har han skrevet selv. Mange venter at han skal følge opp Memoarer del 1 (2004). Her er han under en konsert i januar i år. Foto: Chris Pizzello / AP
MYE OMTALT: Bob Dylan er en av de artistene som er blitt gjenstand for flest bøker av alle mulige slag opp gjennom åra. En av de beste har han skrevet selv. Mange venter at han skal følge opp Memoarer del 1 (2004). Her er han under en konsert i januar i år. Foto: Chris Pizzello / APVis mer

Det fins et heftig marked for bøker om rock'n'roll

Men noen av dem er bedre enn andre.

I sin nye bok om Bruce Springsteen, som vi anmelder i dagens avis, forteller professor Marc Dolan at sangeren fra Asbury Park tidlig på 1970-tallet ble dypt fascinert av den første store biografien om Bob Dylan, «Dylan» (1971), skrevet av Anthony Scaduto.

Her gikk det fram, som Dylan selv seinere understrekte i selvbiografien «Memoarer Del 1» (2004), at han allerede i 1964 var møkk lei av tanken på en politisk kunst. I et direkte sitat fra boka, sier Dylan til sin kollega Phil Ochs:

«De greiene du skriver, er noe dritt, fordi politikk er noe dritt. Det er uvirkelig. Det eneste som er virkelig er inni deg. Følelsene dine. Bare se på den kloden du skriver om, og du vil forstå at du kaster bort tida. Verden er, vel... absurd.»

Anthony Scaduto var en av de første som skrev seriøse bøker om fenomenet rock'n'roll. Nick Cohn hadde utgitt sin banebrytende rock'n'roll-historie «Awopbopaloobop Alopbamboom» i 1968, og i 1975 kom Greil Marcus med sin skjellsettende, essayistiske analyse «Mystery Train». To år seinere kom Nick Tosches med «Country: The Twisted Roots of Rock'n'Roll».

Sensasjonelle biografier vekslet med musikkanalyser, oversikter og lister over historiens beste plater med bøker om rockens historiske forutsetninger. Marc Dolan takker pionerene i bransjen i sitt etterord, ikke minst Dave Marsh, som er en venn av Bruce Springsteen og har gjort bøker om ham til en egen industri.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mange av de beste rock'n'roll-skribentene har sitt utspring i musikkpressen, ikke minst det amerikanske magasinet Rolling Stone, som de første 15-20 åra av sin historie ga grobunn for grundig skrivekunst. Mye ble også utgitt i bokform.

Antologier som «The Rolling Stone Rock'n'Roll Reader» (1974) og «The Rolling Stone Illustrated History of Rock & Roll» (1976) er klassikere.

Greil Marcus og Nick Tosches holdt koken. Marcus med analyser særlig av Elvis Presley og Bob Dylan (og helt nylig med en bok om The Doors). Sistnevnte med bøker som «Unsung Heroes of Rock'n'Roll» (1984) og Jerry Lee Lewis-biografien «Hellfire» (1982). Peter Guralnik har spesielt gått opp grenselandet country og blues og er mannen bak den definitive, to binds Elvis Presley-biografien.

Disse bøkene får stadig et nytt publikum og trykkes i nye opplag i ett kjør. Den som har latt seg imponere av Keith Richards' selvbiografi «Livet», bør også sikre seg «The True Adventures of Rolling Stones» av Stanley Booth fra 1984, av mange betraktet som den beste boka noensinne om den britiske gruppa.

Bøker som Lester Bangs «Psychotic Reactions & Carburetor Dung» (1988) av Lester Bangs (1948-1982) er en bibel for mange unge rockskribenter og bærer undertittelen «Literature as Rock'n'Roll And Rock'n'Roll as Literature».

Rock er med andre ord en egen sjanger, ikke bare for musikere, men for forfattere og historikere. Det fins masse også på norsk, med både lokale og nasjonale temaer, etter at willy b (1951-2010) åpnet ballet med tobindsverket «Norge i rock, beat og blues» (1983-1984).

Et tema for seg er også hvordan musikken glir inn mellom linjene i moderne skjønnlitteratur, ikke minst i kriminallitteraturen, men det er en annen skål. Den tar vi en annen gang.