Det fjerde flyet

Uhyggelig spennende og totalt uspekulativt om et drama med kjent utfall.

• Les ukas anmeldelser her.

FILM: Kloke hoder har kalt 11. september 2001 det egentlige milleniumskiftet. Da gikk vår (vestlige) verden fra én tilstand til en annen. Etter at al-Qaida demonstrerte tidenes mest spektakulære terroranslag, skapte bin Ladens menn et allment angstnivå som har satt dype politiske spor.

Påminnelse

De siste ukers avslørte terrorplaner er en ny påminnelse om at vi er blitt mer redde for å fly enn tidligere. Paul Greengrass\' rekonstruksjon av begivenhetene i «det fjerde flyet» før det styrtet i et jorde i Pennsylvania, er som en invitasjon til å være flue på veggen i et helvete man bare så altfor godt kjenner utgangen på. Eller verre, filmen er så medrivende at man sitter og klamrer seg til kinosetet som om det skulle være armlenene på et flysete under kraftig turbulens.

Man skal ha sterkt hjerte for å gjennomleve denne filmen.

Sanntid

Den britiske regissøren Paul Greengrass er mest kjent for sitt dokudrama «Bloody Sunday», om borgerrettsmarsjen i Nord-Irland i 1972 som endte i et blodbad. Han bruker samme stilistiske grep i «United 93». Bortsett fra scener der man ser de fire arabiske flykaprerne forberede seg til aksjonen om morgenen, foregår filmen i såkalt sanntid, den varer like lenge som flyet var i lufta i virkeligheten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Greengrass har hatt tilgang til utskrifter av mobilsamtaler mellom passasjerer i det kaprede flyet og deres pårørende på bakken, til deler av kommunikasjonen mellom flyet og kontrolltårnet og mellom de sivile og militære flygelederne. Mye av råstoffet er basert på rapporten fra den offentlig oppnevnte 9/11-kommisjonen og samtaler med ofrenes pårørende.

DØDSDØMTE: Passasjerene på det kaprede United-flyet. Foto: FILMWEB/UIP
DØDSDØMTE: Passasjerene på det kaprede United-flyet. Foto: FILMWEB/UIP Vis mer

Men det som kanskje gir filmen dens sterkeste aura av autentisitet er bruken av amatørskuespillere; profesjonelle flygere og flyvertinner. Enkelte av bakkemannskapene i kontrolltårnet spiller faktisk seg selv.

De øvrige skuespillerne er ukjente ansikter, også det et bevisst valg hos regissøren.

Edle motiver

Angsten for hollywoodsk sentimentalisering i denne første 9/11-filmen viser seg å være ganske uberettiget. Fristelsen må ha vært stor, for gjetningene om hva som egentlig foregikk i dette eneste terrorflyet som ikke nådde sitt mål, har fått mytologiske proporsjoner. Vi vet at passasjerene angrep kaprerne, at en sa «Let\'s roll» i avsparket, men vi vet ikke hva som motiverte dem. Selvutslettende patriotisme eller et desperat forsøk på å redde flyet?

Det er kjent at passasjerene via mobiltelefoner hadde fått vite om flyene som rammet tvillingtårnene i New York og Pentagon i Washington. Det antas at Uniteds flight 93 fra Newark til Los Angeles skulle ramme Capitol Hill eller Det hvite hus i Washington. President George W. Bush har i en minnetale berømmet deres patriotiske selvoppofrelse.

Greengrass har valgt en annen versjon. Han vet at en av passasjerene hadde flysertifikat, og han lar passasjerens angrep på kaprerne utspille seg som et siste forsøk om å redde situasjonen fra den totale katastrofe.

Handlingslammet

Det spiller liten rolle for filmens intensitet og medrivende kraft at vi som tilskuere kjenner slutten på historien. Derimot føles det ubehagelig å være mer informert enn de stakkars passasjerene som intetanende går om bord i flyet. En av dem løper tilsynelatende for livet for å rekke det...

Det mest sjokkerende ved «United 93» i ettertid, nå når vi vet at det utenkelige skjedde, er å bevitne den totale handlingslammelsen hos de militære myndighetene på bakken. De som kunne ha fått F 16-flyene sine på vingene, var tilsynelatende de siste til å fatte skrekkscenariet.

Styrken til Paul Greengrass\' film er ikke bare at den er befriende uspekulativ, den er også drivende god.

• Les ukas anmeldelser her.