SVENSKE SYNDEN: Maria (Ingrid Rusten), skaper bølger i Misjonsselskapets farvann når hun feier inn på kontoret deres med sine ambisjoner om å lage kunstfilm, i Yngve Sundvors «Oh My God». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.
SVENSKE SYNDEN: Maria (Ingrid Rusten), skaper bølger i Misjonsselskapets farvann når hun feier inn på kontoret deres med sine ambisjoner om å lage kunstfilm, i Yngve Sundvors «Oh My God». Foto: Emile Ashley/Rogaland Teater.Vis mer

Det fjerne kallet

«Oh My God» ser tilbake på Misjonsselskapets storhetstid fra et selvtilfreds 2012.

TEATER: De er likandes nok, de strevende misjonærspirene i «Oh My God». Men vi ser dem så langt bortenfra.

I en tid hvor det å reise ut for å få hedningene til å se lyset ikke er noen særlig ettertraktet karrierevei, er det lett å glemme hvor stor misjonsbevegelsen i Norge faktisk var. Dramakomedien på hovedscenen på Rogaland Teater, i hjertet av regionen som sendte så mange Herrens tjenere ut i verden, er en artig påminnelse om dette. «Oh My God» er velsmurt, sjarmerende på sitt vis, men utvendig, anakronistisk. Forestillingens femtitall er sett fra et selvtilfreds 2012.

Evig forlovet
Jacob (Cato Skimten Storengen) har vært forlovet påfallende lenge med sekretæren og misjonærbarnet Edith (Helga Guren). Mer enn mot bryllupet lengter han etter å få kallet og komme seg ut i verden som misjonær. I påvente av å få klappet på skulderen fra Misjonsselskapet begynner han å importere og vise film fra Afrika, og kommer slik i kontakt med den svært svenske og svært sensuelle Maria (Ingrid Rusten). Jacobs og Edith ordnede univers utfordres av ambisjoner om kunstfilm og kjærlighet.

Det skjelver fint i scenene der grenser trippes over og romantiske og seksuelle muligheter forsiktig utforskes, med mange forbehold og stor keitethet, mellom grå og sykehusgrønne kulisser sparklet med byråkratisk trøstesløshet. Disse sprekker iblant opp i store, velkomponerte tablåer.

Utdatert
«Oh My God», som er både forfattet og regissert av Yngve Sundvor, er gjennomgående godlynt og medfølende overfor de lidende i strikkevest og fornuftige sko. Men latteren har likevel en bismak. For humoren som oppstår når sterkt religiøse, uerfarne mennesker forsøker å leve litt mer, føles velbrukt og litt utdatert, basert på antagelsen om at det er noe iboende latterlig i å legge opp livet sitt etter et kall som skjenkes av Gud og deles ut av et selskap. Det er annerledesheten mellom publikum og personene på scenen som skaper mange av morsomhetene. Skuespillerne spiller fin komedie, men sliter med at karakterene deres er såpass typete. Cato Skimten Storengen burde funnet litt flere måter og tonefall å klage på.

Kunne vært mer
«Oh My God» ville vært langt mer interessant om omgivelsene og tenkemåtene i større grad var blitt tatt for gitt, og om både misjonærene og de som forsøker å modernisere dem var blitt rykket nærmere inn på livet, eller gitt mer eksistensielle og politiske perspektiver. Typisk er Sundvors tekst best når den går inn på det mest almennmenneskelige, som spørsmålet om hva man velger å slå seg til ro med når den største, mest brennende drømmen viser seg ikke å gå i oppfyllelse.

Musikken, søkende, religiøse klassikere for det meste sunget av en sjelfull Helga Guren, legger en helt riktig lydsky rundt «Oh My God». Der kommer det inn en tyngde som, om den hadde vært til stede i sterkere grad gjennom resten av historien, ville gjort dette til mer enn en habil halvfarse, lettbent og lettglemt.