STORESLEM: «Kongens nei» vant åtte amanda-priserVis mer Vis mer

Kommentar Amanda-utdelingen

Det føles veldig 2017 at «Kongens nei» satte prisrekord

Historien vil være intressant og behagelig for mange.

Kommentar

«Kongens nei» fikk rekordmange åtte priser av tolv mulige, inkludert prisen for beste film. Filmen fikk gode kritikker og ble sett av over 700 000 kinogjengere. I et år der debatten om «det norske» har rast omtrent kontinuerlig, med en bølgetopp nå på sommeren der brunost og vafler fikk en sentral rolle, var solide «Kongens nei» et verk som ville være både behagelig og interessant for mange: En gjenfortelling av et kapittel av nyere norsk historie der det ble tatt en ubestridelig djerv og riktig avgjørelse.

Heldigvis er dette beskrevet med nøkternhet og disiplin: Avgjørelsen, som ville bidra til at norske soldater ble sendt i krig mot en militær overmakt, framstilles aldri som lett, og det urolige håndholdte kameraet er med på å skape en anspent stemning i en film som heldigvis ikke blir pompøs. Regissør Erik Poppe og manusforfatterne Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland går fint klar av fallgruvene som finnes i et slikt prosjekt.

Men «Kongens nei» er også konvensjonell inntil det gammelmodige; noe stiv i replikkføringen. Det var filmer i kinoåret som har gått som hadde større energi og ledighet, og det er betegnende at prisen for beste regi ikke gikk til Poppe, men til Izer Aliu. Aliu sto bak det som denne anmelder nok holder på som årets beste film, klasseromsdramaet «Fluefangeren». Den ville fortjent flere nominasjoner, ikke minst én i kategorien «Beste norske kinofilm», som dessverre de siste årene har blitt tolket som en slags kvantitativ konkurranse mellom filmene som klarte å selge flest kinobilletter. Det er ikke rart at en storfilm om Norge under krigen trekker flere tilskuere enn en politisk allegori som utspiller seg i en barneskoleklasse i Makedonia. Det er ikke dermed sagt at den første filmen blir bedre enn den andre. Ellers ville det også vært på sin plass å la den innovative og vittige «Drib» få være med på gildet.

Ruby Dagnalls pris for beste kvinnelige hovedrolle i sin første spillefilm, «Rosemari», bekreftet castingteften til serieskaperne bak «Skam», som først gjorde Dagnall til et kjent ansikt. «Rosemari» var en kompetent feelgoodfilm som ikke laget store ringer i vannet da den hadde premiere, kanskje fordi den var litt utydelig i presentasjonen av seg selv. Prisen og «Skam»-berømmelsen til Dagnall kan kanskje være med på å få publikum til å legge merke til den igjen. Kristoffer Joner, som vant for beste mannlige hovedrolle, fikk en rolle som syntes å være spesialtilpasset for en skuespiller med hans evne til å være anspent. Joner spiller en enkemann som ikke klarer å være glad i adoptivsønnen sin i «Hjertestart». Joner var svært god, skjønt det var vanskelig å peke på noen favoritt i den sterke kategorien, som inkluderte Jesper Christensen for «Kongens nei» og Anders Baasmo Christiansen for «Hoggeren».

Amanda-utdelingen var en feiring av et vellykket norsk filmår, der mange hadde grunn til å klappe seg selv og hverandre på skulderen. Men mer spennende vil det bli når de yngre stemmene som gjorde seg bemerket i året som gikk, kommer og overtar sjappa.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook