Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Høyres landsmøte 2018:

Det folkelige engasjementet for miljøsaken øker. Høyresiden ser ut til å rykke fra

Den store klimakonkurransen.

Kommentar

Klima og miljø skårer høyt i velgerundersøkelser. Det er en ny utvikling. Miljøsaken har lenge vært viktig for partiene som har profilert seg på dette spørsmålet, det nye er at velgerne generelt rangerer det høyt. De siste par stortingsvalgene har temaet havnet blant de aller øverste sakene, når meningsmålerne har spurt velgerne hva som er viktigst for deres valg av parti.

Klima og miljø hevder seg nå i konkurranse med skole, helse, innvandring, skatter og avgifter, eldreomsorg, sysselsetting og samferdsel. Temaet er for alvor havnet i politikkens elitedivisjon.

Det er gode nyheter. For selv om det ikke har manglet på ambisjoner i klimapolitikken i Norge, har det skortet på gjennomføringen. De store partiene har ikke prioritert saken høyt nok.

Stortinget har siden 80-tallet utviklet en lei uvane. På skolen lærte vi at uvaner ofte sklir over i en ond sirkel. I klimapolitikken har det sett omtrent slik ut:

Lovgiverne har satt ambisiøse mål for utslippskutt, men vært slappe i tiltakene. Når det har nærmet seg tid for innfrielse, og gapet opp til målet har vært for stort, har man igjen satt et nytt mål. Og på nytt vært for slappe med virkemidlene, slik at når tiden for innfrielse har nærmet seg.... osv.

Det likner mer på selvbedrag enn politikk. Heldigvis er det lite som hjelper på dårlig politikk som engasjement for saken blant velgerne.

Ferske tall fra Ipsos store, sosiokulturelle undersøkelse, Norsk monitor, viser utviklingen i detalj. Trenden er svært tydelig. Ipsos har målt både holdning til klimaendringer, og støtte til klimapolitikk. Begge deler har vist en klar oppadgående tendens siden tusenårsskiftet.

I 2001 var det bare 26 prosent som sa seg enig i at forurensing og miljøproblemer var «Alvorlige - øyeblikkelige og drastiske tiltak er nødvendig.» I 2017 hadde hele 46 prosent sluttet seg til samme konklusjon.

Kilde: Ipsos / Norsk monitor
Kilde: Ipsos / Norsk monitor Vis mer

Også når det gjelder konkret politikk, er støtten oppsiktsvekkende. I 1999 var det 52 prosent som svarte at det er riktig å innføre skatter og avgifter som gjør miljøforurensende varer dyrere. I 2017 uttrykte så mye som 74 prosent støtte til det samme.

Kilde: Ipsos / Norsk monitor
Kilde: Ipsos / Norsk monitor Vis mer

MDG-Lan har folkelig støtte, dere. Ikke tro noe annet.

Venstresiden i Norge har tradisjonelt hatt hegemoni i klima og miljøsaken. I alle fall en dominans. Det er ikke lenger en selvfølge. I velgerundersøkelsen ved stortingsvalget i høst kom Høyre ut med høyere troverdighet på dette området enn hovedkonkurrenten Arbeiderpartiet.

Forklaringen kan kanskje være at partiet Venstre har markert borgerlig miljøpolitikk, satt dagsorden med begrepet «grønt skifte», og gjennom samarbeid med Høyre «smittet» dem med klimaprofilen blant velgerne, og inspirert dem i konkret politikkutvikling.

Uansett forklaring er det tydelig at Høyre ser ut til å ville gire om, tydelig blant annet gjennom en ganske ambisiøs storresolusjon for «grønn omstilling» på landsmøtet som begynner i dag.

«Grønn omstilling» treffer godt. Det er en klima og miljøpolitisk tilnærming som er konkret, den spiller på skatter og avgifter - et håndfast, økonomisk virkemiddel. Venstresidens dominans har gjerne vært basert på konflikt mellom vekst og vern. Det er fortsatt viktig, men det er ikke tilstrekkelig. Siden klima og miljø-saken er et eksistensielt spørsmål, er det også avgjørende for økonomien. Landets økonomi må legges om. Det må tilpasses, fungere, gå i overskudd i en verden som i løpet av få tiår må være fri for utslipp.

Internasjonalt samarbeid er avgjørende for klimaarbeidet. Også her har høyresiden er fordel fordi skepsisen til overnasjonalt samarbeid er lavere. Det viste seg nå sist i striden om Acer, hvor Arbeiderpartiet fikk store problemer, og hvor SV fikk vanskeligheter. Partiet er for kraftkabler og samarbeid med andre land, men går ikke med på ett gram suverenitetsavståelse for å få det til. Også i MDG ble det murret fordi ledelsen tok et tydelig standpunkt for Acer.

Flere slike overnasjonale initiativ vil komme, muligens også en «klimaunion» med EU.

I olje og gass-politikken er det likevel fortsatt business as usual i Høyre. Her stopper konkurranseviljen hos den borgerlige storebroren. Dermed er det fortsatt et åpent kappløp mellom blokkene om hvem som først vil forstå den økonomiske dimensjonen ved denne politikken: faren for at langsiktige investeringer i letevirksomhet vil kaste lite eller ingenting av seg for Norge.

Her leder Arbeiderpartiet faktisk hårfint, men et delvis vern av Lofoten, Vesterålen og Senja på plass - og press fra en rekke store lokallag om fullt vern.

Konkurransen spisser seg til, det vil kunne skjerpe klimapolitikken på begge sider at den politiske midtlinjen. Med folkelig støtte kan det utvikle seg til en god sirkel, istedet for en ond.