Det følsomme null

For et par år siden utpekte Bokklubbene De Fire Store i norsk samtidslitteratur. Kriteriene var forbilledlig klare: Alle måtte ha etternavn som sluttet på -stad. Solstad. Kjærstad. Fløgstad. Elstad. Sistnevnte ble forvekslet med Wassmo, men alle lot som ingenting.

Nå har Kulturrådet uthengt De To Små. Anne Holt og Torgrim Eggen. Nullet. Andre er også underkjent, bibliotekene får bøkene uansett fra forlagene, men her er det signaleffekten som teller. Og vi skjønner ingenting. Vi trodde Holt og Eggen var sånn cirka Mellomstore. Det vil si: Ikke selvsagte kandidater til Nobel-prisen, men for proffe til å levere fra seg rene kalkuner. Kan to bøker av to anerkjente forfattere hylles av forlag og bokklubb, få gode anmeldelser, selge bra og likevel være null verdt? Lar vi oss stadig vekk lure? Er vår dømmekraft ute av drift? Vasser vi rundt, en hel nasjon av godtroende lesehester, i den dypeste litterære møkk? Det er en besnærende tanke, særlig når den kommer fra statlig hold.

  • Norske bokanmeldere har for vane å behandle kjente, etablerte forfattere slik det politiske pressekorpset fortsatt behandler Gro Harlem Brundtland. S(ånn sett er nullingen kjærkomment annerledes. Men fortjener kjendisforfatterne å tas ekstra hardt? Det finnes mye verre dritt enn Eggen og Holt, tenker vi (og nevner ingen navn). Hvorfor akkurat Kulturhøstens To Største i Mediene (den ene ved sin pirrende taushet, den andre ved sin høyst private nulling av den førstes PR-strategi)? Er dette finsmakernes personangrep på - unnskyld uttrykkene - sutrehurpa Holt og bråkebøtta Eggen? Det ville være trist. For Kulturrådet. Og så Askildsen, da, som ser så snill ut...
  • Kjell Askildsen, vår kresne novellist, pleier ikke si så mye. Som forfatternes representant i vurderingsutvalget får han ikke lov til å snakke. Han pleier ikke å skrive så mye heller. Et par sider i måneden, omtrent. Det finnes ikke skattesmutthull for sånt. Men så blir det stor Stor Kunst av det. (Mange mener Askildsen kunne tatt pseudonymet Askildstad og blitt Den Femte Store.) Snakker gjør derimot Jahn Thon (Dagsavisen 17.1., Dagbladet 17.1., 20.1.). Thon er styremedlem i litteraturkritikerlaget og leder av Ankenemnda som beseglet «Mea Culpa»s skjebne. Han er åpenbart redd for Arne Olav-effekten: «Når en forfatter utgir flere bøker på et år, kan jeg ikke skjønne hvordan det kan bli bra.» Forlaget opplyser imidlertid at Anne Holt har brukt sju år på verket. Spørsmålet er om det styrker Holts sak.
  • Selv gjør Thon vedtaket til fagpolitikk. Det er for mange bøker og forfattere! I dag er forfatteryrket det minst profesjonaliserte av alle estetiske yrker (man kan f.eks. ikke dikte seg fram til noe høgskolediplom). Man kan nekte dilettantene medlemskap i Forfatterforeningen - og nulle dem som blir for slappe i tjenesten. De andre instansene gjør nemlig ikke jobben sin, ifølge Thon. Forlagene jobber for lite med manus, bokklubbene tenker kommers og avisene bruker «kulturjournalister» som anmeldere. Kritikerne som roste «Mea Culpa» og «Den nye Dylan» har all grunn til å føle seg nullet, sier han, og understreker at mange har mye å lære av dette vedtaket. Stå skolerett!
  • Lærer Thon elsker begrepet «kvalitet» og definerer det like vagt og autoritært som enhver annen smaksdommer. Han nevner «ting som kompleksitet og intensitet», men forkaster det selv som intetsigende. Han snakker varmt om avgjørelser bygd på «refleksjon, argumentasjon og diskusjon», men også noe fint han kaller litterær følsomhet . Klarest blir talen når prosedyren overtar som definisjon: «Det en kompetent gruppe mennesker kommer til enighet om etter diskusjon utgjør kvalitet.» Javel, men må man dele et snevert og internt litteratursyn for å regnes som kompetent? «Ankenemnda vil spesielt bemerke svakheten ved bruken av de språklige og litterære virkemidlene,» heter det om «Mea Culpa». Og det var det.
  • Hvis litteratur bare er synonymt med litterære virkemidler, er Holts forsvarere diskvalifisert før debatten starter. Å rose en bok fordi den er «ærlig og engasjert», har et «budskap» og «setter problemer under debatt», står for en ekte litterat som selve symptomet på manglende litterært skjønn. Den dårligste litteraturen skrives alltid i beste (ikke-litterære) hensikt! Puristene ønsker derfor en profesjonalisering av selve kvalitetsbegrepet: Du skal ikke verdsette andre kvaliteter enn de rent litterære.
  • «Mea Culpa» har undertittelen «En historie om kjærlighet». Jåleri og banalitet i uskjønn forening? Vi hører stønnene rundt nemndas bord. Og jada: Boka rommer plattheter, krøkkete språk og tidenes mest svulstige beskrivelse av Liv Ullmanns øyne. Men er vi litterært ufølsomme om vi gripes av en historie som ikke er lytefritt, glitrende eller originalt fortalt? En bibliotekar uttaler forsiktig til Aftenposten: «Jeg kan tenke meg at Kjell Askildsen legger stor vekt på språk. Andre kan være mer opptatt av handling og innhold.» Javisst, som i alle kunstarter er avantgarden opptatt av teknikk og form, mens flertallet søker gjenkjennelse, identifikasjon, nytteverdi. Askildsen, lenge kjent som «forfatternes forfatter», har sagt i et intervju: «Jeg retter meg nok helt bevisst mot den lesevante leseren (...) jeg er klar over at du ikke kommer rett fra Margit Sandemo til meg.» Nei, kanskje må noen gå veien via forfattere som Holt og Eggen?
  • Askildsens daglige gjøremål er å «skape kunst ». Holt ønsker nok også å si noe sant og viktig om menneskets lodd, men har neppe de samme kunstneriske pretensjoner. Holt liker Askildsen, men Askildsen liker ikke Holt. Er han en kammermusikkelsker på leting etter raffinerte dissonanser og modulatoriske rykk i en kjærlighetsballade av Trine Rein? Eller har han (med god grunn) nektet statsstøtte til en dame som synger falskt? Ingen snakker om «musikalsk kvalitet» uten å spesifisere musikktype. Ingen mener at kvalitet er forbeholdt kunstmusikken. Slik bør det være også i bøkenes verden: «Hver enkelt boks litterære kvaliteter må vurderes ut fra de premissene boka selv legger opp til,» sier - faktisk - Thon. Og kommer med en sterk innrømmelse: «Det er ikke til å stikke under en stol at bøker med stor vekt på ytre spenning ofte havner som problematiske saker i Ankenemnda for skjønnlitteratur.» Kan dette skyldes annet enn manglende genrekompetanse, for ikke å si manglende genrefølsomhet?
  • Den blir helt avgjørende i tilfellet Eggen (som ennå ikke har fått sin endelige dom). «Den nye Dylan» er ikke noe rystende, grensesprengende epos, men en treffsikker skildring av forfengelighetens norske marked, skrevet av en forfengelig fyr som poserer som moralist og får det til. Eggen skriver om popbransjen - som en popforfatter: «Torgrim Eggen (...) prater litteratur (...) Men så er han til gjengjeld en djevel til å prate. Vittighetene formelig driver av fortellingen, som er skrevet med sikker sans for både finere poenger og verbale kanonader, og tempoet er like upåklagelig som intrigen er velsmurt.» Skriver Christian Rugstad, plateanmelder i BEAT og fremragende oversetter av Fernando Pessoas «Uroens bok», kanskje høydepunktet i bokhøsten. At Ankenemndas leder ber Rugstad og andre som verdsetter både «pop» og «kunst» om å skamme seg, er ikke bare dumt. Det er komisk.
  • Med årets kritikerbombe har Kulturrådets «kompetente gruppe» nullet seg selv som offentlige kvalitetskontrollører. Slaktet mangler logikk så vel som konsekvens. Den andre «bråkebøtta», Herman Willis, lanserte roman sammen med Eggen. Willis har tidligere blitt nullet, men nå - i et år der han utga tre bøker! - slapp han igjennom. Som fortjent. Men: Den statsbetalte smaksdommer som finner flere litterære kvaliteter i «Doldis » enn i «Den nye Dylan», burde snarest fratre sitt verv og bli bingospiller på heltid. Skulle Thon eller andre lure på hva slags kompetanse som ligger bak det forslaget, har jeg bare dette å si: Men den litterære følsomheten min får du aldri. # # Tegning: ARNE NØSTMen er vi litterært ufølsomme om vi gripes av en historie som ikke er lytefritt, glitrende eller originalt fortalt?