Det forbudte ordet

La oss kalle en spade for en spade og rasisme for rasisme, skriver Martine Aurdal.

Kommentar

Merkelappen rasisme er så belastet at vi har sluttet å bruke ordet. Terskelen for å bruke det fryktede «R-ordet» bør være høy, men nå er den blitt for høy. Det har gjort språket mindre presist og debatten dårligere.

Det er gode grunner til at norske medier sjelden bruker ordene «rasisme» og «rasist». En slik karakteristikk leder nesten alltid til en avledning av debatten, der ordbruken blir tema – istedenfor problemet man forsøkte å skape diskusjon rundt.

Å kalle en person, et utsagn eller en handling rasistisk innebærer dessuten oftest å stemple avsenderens motiver. Det oppfattes selvsagt som belastende og bør forbeholdes helt klare situasjoner.

Dagbladet har særlige grunner til å være forsiktig med denne typen ordbruk. Vi ble saksøkt og tapte i tre rettsinstanser mot Erik Schjenken i den såkalte «ambulansesaken», for å ha brukt nettopp merkelappen rasisme om det som skjedde da en hardt skadet Ali Farah ble forlatt av en ambulanse i Sofienbergparken. Vitner i parken oppfattet hendelsen som rasistisk motivert.

Ambulansesjåførene hadde en annen oppfatning av det som skjedde, og retten mente at selv om Dagbladet i hovedsak var presis i omtalen av handlingsforløpet, gikk vi for langt på leder- og kommentarplass i å karakterisere dette som rasisme. I mars avviste menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg Dagbladets anke.

For oss som skriver i og redigerer denne avisa, er derfor «rasisme» et ord vi har unngått å bruke, både i egne og eksterne artikler. Også andre norske medier er svært tilbakeholdne med det samme.

Det er på tide å ta rasisme-begrepet tilbake. La oss kalle en spade for en spade og rasisme for rasisme.

Vi har fått en offentlig debatt der eufemismer som «innvandringskritiske», «islamkritikere», «etnisk norsk» og «befolkningssammensetning» brukes i sammenhenger der de egentlig beskriver rasisme. Men innvandringskritikk er ikke det samme som rasisme.

Det er selvsagt legitimt å være kritisk til høy innvandring eller religion, og det kan være nyttig å språklig skille mellom grupper i befolkningen. Når disse begrepene brukes på en tilslørende måte, tømmer vi ordene for sitt opprinnelige innhold.

Vi bør kunne bruke hele ordboka.

Norske medier bør være forsiktige med bruken av ordet «rasistisk», men vi er blitt for forsiktige. Debatten rundt tidligere justisminister Per-Willy Amundsens siste utspill er ett eksempel.

I et intervju med TV 2 om regjeringsforhandlingene anerkjenner Amundsen både statsministerens ønske om at nordmenn skal føde flere barn og KrFs ønske om å legge til rette for dette gjennom økt barnetrygd. Men Amundsen er bekymret over at enkelte ikke-vestlige innvandrergrupper føder flere barn enn gjennomsnittet og vil at den «etnisk norske befolkningen vedlikeholdes».

Derfor har Fremskrittspartiets innvandringsutvalg, ifølge Amundsen, spilt inn til regjeringsforhandlingene et forlag om å differensiere barnetrygden ut fra antallet barn. Helst vil han knytte rettigheten til statsborgerskap, slik at innvandrere ikke skal få barnetrygd. Forslaget vekket naturlig nok sterke reaksjoner.

Dagens Næringsliv oppfordrer på lederplass Frp-leder Siv Jensen til å fordømme Amundsens utspill. Avisa gjengir presist at den tidligere justisministeren vil basere politikk på etnisk opprinnelse og at dette ikke samsvarer med Frp's uttrykte mål om «et samfunn bygd på likeverd». Språkets manglende presisjon viser seg likevel, når DN skriver at Amundsen «flørter med det totalitære». Det er i og for seg riktig. Men det DN kritiserer som det virkelig problematiske ved Amundsens utsagn, er at det grenser mot det rasistiske.

Selve tiltaket vil være formelt likt for alle norske borgere og er derfor verken formelt eller reelt rasistisk. Begrunnelsen for forslaget er imidlertid klart diskriminerende, når Amundsen sier at målet er at det skal ramme ikke-vestlige innvandrere generelt og somaliere spesielt – for å opprettholde en «bærekraftig befolkningsvekst».

Advokat Jon Wessel-Aas la TV 2-artikkelen ut på sin Facebook-vegg med denne oppsiktsvekkende oppsummeringen av Amundsens utsagn: «Jeg er ikke [pip], men … Jo, forresten, faen heller, jeg er rasist!»

Samme sted utdyper Wessel-Aas at han mener at Amundsen i TV 2-intervjuet tar til orde for etnisk diskriminering, men at utsagnet sannsynligvis ikke er straffbart.

Høyesterett har satt en høy terskel for overtredelse av straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer. Ytringsfriheten bør være vid – for alle. Amundsen bør ikke straffeforfølges for sitt forslag. Det bør heller ikke de som vil diskutere om utspillet er rasistisk.

Hvis man må vente til Høyesterett har slått det fast, vil de fleste tilfeller av hverdagsrasisme og rasistisk populisme aldri kunne kalles ved sitt rette navn. Topp-politikere vet stort sett hvor grensa går. Når de trer nær den, må det kunne debatteres.

Red.anm.: Per-Willy Amundsen har fått muligheten til å kommentere denne kommentaren, men ønsker ikke å uttale seg så lenge regjeringsforhandlingene pågår.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.