Det fordømte føleriet

De siste årenes homodebatt har vært preget av at de som føler mest, samtidig er de som har minst respekt for andres følelser. For oss som lever i dette offentlige stigmaet er det ganske alvorlig. Hvor alvorlig gikk først opp for meg da regjeringen Stoltenberg la frem forslag til ny, kjønnsnøytral ekteskapslov. Dersom statsrådene Magnhild Meltveit Kleppa og Liv Signe Navarsete hadde fått det som de ville skulle norske lovgivere foretatt en juridisk anstrengelse for å hindre en liten gruppe kvinner fra å bli mødre. Det betyr ikke en lov som prinsipielt bekrefter synet på at alle barn skal vokse opp med en mor og en far, men en lov som bekrefter holdningen om at en gruppe kvinner ikke er egnet og skikket til å bli mødre, og derfor ikke kan få de samme rettighetene som andre kvinner til assistert befruktning. For deres barns beste, må vite.

Senterpartiets ukronede kronprinsesse, Liv Signe Navarsete, og partiets kristenkonservative anker, Magnhild Meltveit Kleppa, har begge et religiøst ståsted og det skal man selvsagt respektere. Men for meg er det et gedigent paradoks at de som er mest opptatt av å skåne om skaperverket, som hegner om alt liv, også det ufødte, som alltid holder en vernende hånd over skaperverket, er de samme som ønsker et eget lovverk som hindrer at kvinner som meg selv skal videreføre livet. Og når jeg må ty til en så upresis beskrivelse som «kvinner som meg selv», er det fordi dette er en gruppe mennesker forskerne vet ganske lite om, rett og slett fordi det er så lite som skiller oss fra andre kvinner. Man vet for eksempel ikke hvor mange det er. Det eneste man vet med sikkerhet er at vi fungerer på lik linje med andre kvinner. Noen er politikere (sågar statsråder), noen jobber i kassa på RIMI, noen er direktører for store bedrifter, noen er yoga-instruktører, noen er avisredaktører, noen bor alene, noen lever i parforhold, noen er mødre, noen er bestemødre, mange er tanter, alle er vi døtre. Likevel er vårt avvik fra andre kvinner så stort at to statsråder i en sosialdemokratisk regjering vil ha en egen lov som skal hindre oss i å bli mødre.

Magnhild Meltveit Kleppa gjennomgikk en sterk (opprivende?) prosess i forbindelse med regjeringens behandling av loven. Som motstander av kjønnsnøytral ekteskapslov møtte hun seg sjøl i stuedøra. Det vil si; det var ikke seg selv, men sønnen hun møtte der i døråpningen. Møtet ble så sterkt at fornuften endte opp med å slå knock out på følelsene. I hvert fall de fleste. Men ikke alle. For den delen av loven som ikke berører hennes sønn, altså assistert befruktning for kvinner, betakket hun seg i for.

Det står respekt av Magnhild Meltveit Kleppas holdningsendring i forhold til ekteskapsloven. Men hun er ikke den eneste som har måttet endre holdning til homofile fordi en av ens nærmeste viste seg å være det. Alle familier har en Magnhild Meltveit Kleppa. Som opplever skuffelse og sorg når et familiemedlem står fram med en annen legning, men som går gjennom en prosess og kommer ut fra tenkeboksen som mer tolerante mennesker. For homosakens skyld skulle jeg derfor ønske at Liv Signe Navarsete hadde en homofil datter. Ville hun gått inn for en lov som nektet hennes egen datter å gi livet videre til datterdatteren?

Dette blir selvsagt både svært hypotetisk og hverdagslig. Men det er samtidig hverdagen til svært mange døtre vi snakker om. Og loven Stortinget skal ta stilling til 11. juni vil gjøre et dyptpløyende inngrep i både kvinnene og familiene deres sine liv, dersom den skulle bli vedtatt. Det er en lov som vil hindre dem å få egen familie, hindre dem i å føre familien videre.

Nå ser det, Gud skje lov, ikke ut til at statsrådene Navarsete og Meltveit Kleppas syn fører frem i saken. Det har flertallet i Stortingets familie- og kulturkomité etter alt og dømme sørget for. Men det er likevel grunn til å stille noen prinsipielle juridiske spørsmål på tampen av debatten. Ville det norske folk ha godtatt en slik lov om den rammet sigøynere? Kvinner med bakgrunn fra visse afrikanske land? Eller kvinnelige sosialklienter? Hva med narkomane? Eller kvinner med Downs syndrom? Hva om Senterpartiets Erling Sande byttet ut ordet lesbiske og sa, som han gjorde til Dagbladet 28. mai: «Jeg er imot at sigøynerkvinner skal få mulighet til assistert befruktning. For meg er det prinsipielt.»

Ville det vært et standpunkt SPs velgere tolererte i 2008? Sannsynligvis ikke. Sannsynligvis ville motstanden mot en slik lov vært så bastant at den aldri hadde sett Stortingssalens lys. Vi er da siviliserte mennesker. Å bruke Norges lover til fødselsbegrensning for visse grupper burde ikke høre hjemme i 2008. Men dette endte likevel opp som et politisk virkemiddel regjeringen Stoltenberg ba Stortinget ta stilling til blant tusen andre saker denne våren.

Så kan man selvsagt spørre seg – hvorfor protestere mot en lov som likevel ikke virker? De fleste som ønsker å få barn kan enkelt dra til utlandet og besørge familieforøkelsene der. Jeg og min partner har selv opplevd å få gitt livet i gave til tre skjønne unger på denne måten. For meg handler dette om noe langt mer enn likestilling av homofile og heterofile.

Går vi bakover i historien vil vi se epoker av toleranse, vinduer av frihet der storsamfunnet har hatt plass for annerledeshet, perioder der særegenheter har blitt dyrket, for seinere å bli slått ned på, begrenset, underkjent og i verste fall påtalt med døden. Ser vi rundt oss i verden i dag er alle disse fasene er representert i synet på homofile.

I Norge og den vestlige verden er vi langt på vei inne i en ny tolerant epoke. Men debatten om ny ekteskapslov – og ikke minst debattens til tider nedlatende karakter – minner oss om at toleranse ikke er noen selvfølge. For alle døtres skyld bør likeverdet mellom kvinner i denne sammenheng derfor befestes i lovs form.

Dypest sett handler dette om hvordan den norske stat behandler mennesker som avviker fra det normale. Dersom Stortinget er opptatt av verdier som likeverd og menneskeverd, kan de ikke vedta et lovverk som har til hensikt å hindre at én liten gruppe kvinner, som ellers lever trygt definert innunder det moderne familiebegrepet, får samme mulighet til assistert befruktning som andre i tilsvarende situasjon.

Det vil i så fall ikke være politikk, men ren og skjær hersketeknikk.