Fantasifull statistikk: I tillegg til å kalle ulikhetene i Oslo for mangfold, hevder høyresiden at det er misvisende å regne inn de rike i statistikken for Oslo, skriver Marte Gerhardsen. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADET
Fantasifull statistikk: I tillegg til å kalle ulikhetene i Oslo for mangfold, hevder høyresiden at det er misvisende å regne inn de rike i statistikken for Oslo, skriver Marte Gerhardsen. Foto: Øistein Norum Monsen / DAGBLADETVis mer

Det foregår en underlig diskusjon i hovedstaden

I Oslo er forskjellene så store at vi ikke kan si at alle barn har like muligheter.

Meninger

Er Oslo en delt eller en mangfoldig by? Statistikken og forskerne er entydige: Inntekt, utdanning, levealder, utdanning og formue er svært ulikt fordelt i byen vår.

Adresse er en avgjørende faktor når vi skal spå framtidsutsiktene til barn i Oslo. Vokser du opp i Oslo indre øst er det langt mindre sannsynlig at du går på AKS/SFO, at du deltar i aktiviteter utenfor skolen og at du tar høyere utdanning enn barn på Oslo vest.

Likevel er politikerne på høyresiden opptatt av å si at Oslo ikke er en delt by. Byen vår er mangfoldig, sier de. Og det er jo alle enige i er en god ting. Det er umulig å være mot mangfold. Men det som er i ferd med å skje i Oslo er det motsatte. Mangfold betyr at mennesker uansett bakgrunn lever side om side, og har mulighet til å leve de livene de vil. I Oslo er forskjellene så store at vi ikke kan si at alle barn har like muligheter.

Selvsagt finnes det både rike mennesker med høy utdanning på Oslo øst, og fattige mennesker med lite utdanning på Oslo vest. Det er større utfordringer med fyll og narkotika blant unge på vestkanten, og det er behov for gode fritidstilbud til unge over hele byen. Men til tross for nyansene, er de store tallene tydelige. Menn på østkanten dør ni år før menn på vestkanten, for kvinner er forskjellen syv år. En NOKUT-rapport dokumenterer at mens 43,8 prosent av norske ungdommer bosatt i Oslo vest planlegger å ta høyere akademisk utdanning, gjelder det bare 22,9 prosent av dem som bor i ytre øst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Økonomisk ulikhet mellom mennesker har i løpet av noen tiår vokst til å bli vestlige lands aller største utfordring, i tillegg til klimakrisen. Dette er spørsmål vår tids store forskere og tenkere baler med hver dag. Thomas Piketty og hans kolleger har dokumentert utviklingen, og forsøker å analysere hvilke mekanismer som driver dette framover. Robert Putnam, en av USAs viktige intellektuelle og rådgiver for de tre siste presidentene, skriver i sin siste bok «Our kids» om de skremmende konsekvensene for barna som lever på ulikhetens skyggeside. Samtidig viser han hvordan store forskjeller er i ferd med å underminere et helt samfunn. Han ser på utviklingen i USA fra han selv var gutt på 50-tallet og fram til i dag, og beskriver et samfunn der mulighetsgapet mellom fattige og rike har vokst skremmende fort. Både fordi de rike barna har det bedre i dag, men mest fordi de fattige barna har det mye verre. Før bodde folk med ulik inntekt i samme område og gikk på samme skole. Nå møtes de aldri. Dermed får heller ikke barna med få ressurser drahjelp av dem som har og kan mer.

Ulikhet er i ferd med å ta livet av den amerikanske drømmen, som er basert på at bare du jobber hardt kan du nå så langt du vil. I USA i dag har barn av rike foreldre, men med dårlige resultater fra videregående skole, større sjanse til å oppnå en universitetsgrad enn barn med fattige foreldre og gode skoleresultater. Det er selvsagt svært alvorlig for de barna som ikke får sjansen, men det er også kritisk for samfunnet som helhet at de flinkeste aldri får sjansen til å utvikle seg.

Heller ikke her hjemme er den økende ulikheten bare et problem for de på bunnen. At Oslo er en delt by har direkte konsekvenser for alle, også de som kommer godt ut av det økonomisk. Ifølge OECD har økt ulikhet redusert den økonomiske veksten i Norge med ni prosentpoeng siden 90-tallet.

Bygger vi byer som forsterker, i stedet for å minske dette gapet i fremtiden, gjør vi alle innbyggerne i Norge en bjørnetjeneste. Når mennesker i den samme byen ikke har de samme reelle mulighetene, sløser vi med talenter og ressurser et lite land ikke har råd til å kaste bort. Når foreldrenes økonomi har alt å si og egen innsats teller lite, kanaliseres ikke samfunnets ressurser til dem med de beste ideene og evnene, men til dem som har arvet og forvalter penger snarere enn å tjene dem. Vi som er opptatt av individets frihet og muligheter må derfor være opptatt av å endre dette i riktig retning.

Den økende ulikheten er problematisk langs flere dimensjoner. Ikke bare river den ned følelsen av fellesskap og tillit, og fører til økte sosiale og helsemessige problemer. Lavere gjennomsnittlig levealder, dårligere helse og mer kriminalitet er bare noen av følgene av stor ulikhet. Ser man til land som Storbritannia og USA kommer Norge fortsatt godt ut når det gjelder egalitære strukturer. Men vårt land kan bli blant dem som vil oppleve de største endringene fremover, det er bare å se til Sverige.

Det er fullt mulig å dekke over disse realitetene med fiffig ordbruk og fantasifull statistikk. I tillegg til å kalle ulikhetene i Oslo for mangfold, hevder høyresiden at det er misvisende å regne inn de rike i statistikken for Oslo. Argumentet er at fordi Oslo er en hovedstad, er det flere rike her enn i andre byer. Følger vi denne logikken kan vi også si at vi må ta hensyn til at Oslo er en stor by, og at det derfor kommer mange med minoritetsbakgrunn hit. De skårer som gruppe lavere på inntekt og utdanning enn majoritetsbefolkningen. Barn med minoritetsbakgrunn er overrepresentert blant de 17 prosent av Oslos barn som vokser opp som fattige. Skal vi ta ut de rike, burde vi ta ut dem også. Hva skal vi egentlig måle da? Kun etnisk norske familier med to foreldre, 1,7 barn og gjennomsnittsinntekt? I så fall er byen verken delt eller mangfoldig, men den er heller ikke virkelig.

Skal vi forstå Oslos muligheter og utfordringer må vi selvsagt forstå hvordan folk i byen vår faktisk har det. Både i øst og vest. Fattig og rik. Oslo er en by med mange forskjellige mennesker, med ulike drømmer og ulike forutsetninger. Politikkens oppgave er å legge til rette for at adresse og bakgrunn betyr mindre for hvilke muligheter du får.

Hvis vi velger politikere som stikker hodet i sanden og kaller utfordringene «mangfold», vil vi ikke finne de gode løsningene.