I NEW YORK: Statsminister Erna Solberg er for tiden i New York i forbindelse med FNs generalforsamling.
Foto: Pontus Höök / NTB scanpix
I NEW YORK: Statsminister Erna Solberg er for tiden i New York i forbindelse med FNs generalforsamling. Foto: Pontus Höök / NTB scanpixVis mer

Rohingyaene:

Det foregår etnisk rensing i Myanmar, men Erna er mer opptatt av mensen

Det er synd at den norske regjeringen ikke prioriterer rohingyaene når de først møter statsledere fra samtlige verdenshjørner i FNs hovedkvarter.

Meninger

I disse dager er verdens toppolitikere samlet for generalforsamling i FN. Den mektigste generalforsamling på jord, som den har blitt, med sine 193 medlemsland, samler statsledere fra alle verdens hjørner. Håpet er å løse verdens store utfordringer.

Spaltist

Hamza Ansari

er lege og samfunnsengasjert muslim.

Siste publiserte innlegg

Likevel er ikke alle konflikter like interessante for toppolitikerne, spesielt ikke når det dreier seg om verdens mest forfulgte minoritet – rohingyaene.

Det var knyttet stor spenning til president Trumps debut på FNs talestol. Også han ignorerte rohingya-folket. I hans 40 minutter lange tale var det plass til det meste, unntatt forfølgelsene i Myanmar.

Vår egen statsminister, Erna Solberg, har hittil vært mer opptatt av mensen enn den forfulgte minoriteten, som må flykte fordi deres hus og landsbyer er brent bort. Selv ikke i regjeringens lange prioriteringsliste til årets generalforsamling er ikke rohingya-flyktningene nevnt med et eneste ord.

–Vi må gjøre det lettere for jenter å ha mensen, med verdighet, sa Erna Solberg fra scenen i Greenwich Village.

Selvsagt er det viktig å jobbe for at pubertale trekk ikke er et hinder for unge jenters skolegang, men at det overskygger et institusjonalisert folkemord er sørgelig.

Men det er ikke første gangen Solberg-regjeringen fremviser et selektivt forhold til menneskerettighetsbrudd. Fredsprisvinneren Liu Xiabos eksempel viser hvor paralyserende lakseinntekter kan bli.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva er det som egentlig skjer i Myanmar?

Rohingyaene er en etnisk minoritet boende i delstaten Rakhine, vest i Myanmar. De utgjør i overkant av 1 million mennesker. FN omtaler rohingiyane som verdens mest forfulgte minoritet.

Etter militærkuppet i 1962 i Myanmar har rohingyane lidd en brutal skjebne. I 1974 ble rohigyane degradert med såkalte utenlandske identitespapirer (foreign registration cards). Disse papirene holdt rohigyane effektivt utenfor skolesystemet og jobbmarkedet. Følgelig vokste en stadig større kunnskapsløs og fattig rohingya-generasjon frem.

Og slik fortsatte det. I 1982 kom den nye statsborgerskapsloven i det generalstyrte Myanmar, også kjent som Burma. I realiteten var dette en lov som kun tok sikte på å erklære rohingyaene som statsløse, og dermed illegale immigranter.

Siden har rohingyana blitt forfulgt, diskriminert, tortrurert og voldtatt av Myanmars regjeringsstyrker. Siden 1970 har over en million rohingyaer flyktet fra Myanmar. Hovedsakelig til nabolandet Bangladesh.

Bare den siste måned har omkring 400 000 flyktet til Bangladesh. I følge FN har mer enn 1000 rohingyaer blitt drept de siste ukene. Amnesty International avslørte for noen dager siden at myndighetene hadde igangsatt minst 80 branner i Rakhine, som målrettet jevnet rohingya-hjem med jorden.

Det har selvsagt vært mange fordømmelser av torturen av rohingya-folket, også fra det norske utenriksdepartementet. Men realiteten er at verbale fordømmelser ikke ender et folkemord.

FNs høykommisær for menneskerettigheter omtaler dette som et skoleeksempel på etnisk rensing. Generalsekretæren deler samme bekymring, men fremstår handlingslammet når FNs granskningskommisjon nektes tilgang til delstaten Rakhine i Myanmar. Også leder for Redd barnas arbeid i Asia forteller at internasjonale organisasjoner nektes tilgang til de rammede områdene.

Det er på høy tid at FN tar i bruk det folkerettslig prinsippet Responsibility to Protect (R2P). Det tredelte prinsippet, som FN vedtok etter mislykkede intervensjoner i Rwanda og Srebernica, forplikter det internasjonale samfunnet til å handle, dersom den enkelte stat ikke kan beskytte sine borgere mot folkemord, om det så skulle dreie seg om en humanitær intervensjon.

For hvis vi kun omtaler dette som en etnisk rensing, og samtidig nøyer oss med verbale fordømmelser, inviterer vi et nytt Srebrenica.

Det forundrer meg at den norske regjeringen ikke prioriterer denne saken mer når de først møter statsledere fra samtlige verdenshjørner i FNs hovedkvarter. Ikke bare for rohingyanes skyld, men også for deres egen skyld.

En ytterliggere forfølgelse av rohingyane vil kumulere i en voksende flyktningsstrøm – også mot Norge. Kjenner vi den blå-blå regjeringen rett – ønsker de helst å være en slik flyktningsstrøm foruten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook