TAKK FOR SEG:  Jens Stoltenberg talte til Ap's landsstyremøte tirsdag. Trolig siste gang som partileder. Foto: Torbjørn Berg / Dagbladet
TAKK FOR SEG: Jens Stoltenberg talte til Ap's landsstyremøte tirsdag. Trolig siste gang som partileder. Foto: Torbjørn Berg / DagbladetVis mer

Det første testamentet

Om han får Nato-jobben eller ikke, må Jens Stoltenberg forberede sitt ettermæle, skriver Marie Simonsen.

Meninger

Det har gått ei uke siden de første spekulasjonene dukket opp i en italiensk avis. Siden den gangen har Jens Stoltenberg hatt bruk for en egenskap han har perfeksjonert etter åra i toppolitikken, å gjennomføre intervjuer uten å si noen ting.Men det viktigste han ikke har sagt, og det lot han være å si allerede første dagen, er at han ikke er interessert i andre jobber enn den han har.

I praksis betyr det at han vil gå av som partileder i nær framtid, uansett utfallet av ledervalget i Nato. Ap kan ikke ha en partileder som søker andre jobber. At han gjør det, sier at Stoltenberg anser sjansen for å få jobben som stor, men selvfølgelig vet han konsekvensen hvis han ikke får den.

Med det som bakteppe var det lett å tolke Stoltenbergs tale til partiets landsstyremøte i går ettermiddag som en første avskjedstale. Han vet at nekrologene over hans ledertid allerede er i ferd med å skrives, og han ville ikke vært politiker om han ikke prøvde å påvirke hva som skal stå i dem.Memoarene kommer tidsnok, men for seint til å rette opp historiens første kladd.

Aller helst hadde han nok ønsket å dele uten noen fine plansjer over utviklingen i norsk økonomi, sysselsetting og produktivitet i hans regjeringstid, men som han selv måtte medgi, plansjer kommer til kort når historien skal fortelles.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva vil så Jens Stoltenberg selv legge vekt på fra sin tid som partileder og statsminister? Andre vil kanskje trekke fram det rødgrønne samarbeidet og 22. juli. Han har tidligere nevnt håndteringa av finanskrisen som noe han er stolt av.

Men hvis gårsdagens tale skal være en pekepinn, et slags første testamente, er det som ventet ikke enkelte begivenheter han ønsker å bli husket for, men de lange linjene. At han som statsminister etterlot seg et bedre samfunn enn han overtok.Først når vi ser oss tilbake, kan vi se klart hvordan tilsynelatende udramatiske vedtak har endret samfunnet. Han illustrerte det med et enkelt folkelig bilde; at for ti år sida var det uvanlige å se fedre trille barnevogn i gatene. Med innføring av pappaperm er det blitt et vanlig syn.

Stoltenberg snakket varmt om den langsomme revolusjonen; den som foregår nesten umerkelig, skritt for skritt, men som man i ettertid kan se har medført store endringer i hvordan vi lever. Ikke overraskende mener han at den nye regjeringen på samme vis har endret kurs; ikke ved et dramatisk skifte, men ved å endre retning og dermed mål, blant annet i familie- og likestillingspolitikken.

Det er en beskrivelse Erna Solberg vil nikke til, nå som den nye regjeringen får kritikk for ikke å innfri raskere.

Selv om Stoltenberg ikke sa det rett ut, er det et svar til kritikere som opp gjennom åra har ment at han har vært en lite visjonær administrator. Stoltenberg peker på hvordan reformer og brede kompromisser endrer samfunnet over tid, selv om utålmodige velgere og journalister skulle ønske seg mer spektakulære linjeskift. Typisk skryter han av pensjonsreformen som noe av det viktigste han har fått til; det er ikke saken som fikk størst overskrifter og hjerter til å banke, men som er avgjørende for samfunnets og innbyggernes økonomi i generasjoner framover.

Noen vil sikkert fnyse av at han dessuten trekker fram klimapolitikken i sitt testamente, og klimakritikken er kanskje delen av ettermælet han må jobbe hardest med. Teknologioptimisten Stoltenberg insisterer på at hans internasjonale perspektiv er det riktige, og at Mongstad resulterte i verdifull teknologiutvikling som det må satses mer på. Han viser til klimaforlik i Stortinget og at Norge har overoppfylt Kyoto-avtalen. Norske utslipp gikk for første gang ned i hans regjeringstid. Så det.

Han hadde flere punkter, ikke minst vante forsvar av den norske modellen og fellesskolen. Alle vil bli dissekert, analysert og kritisert, av eksperter og lekfolk.

Hvor vanskelig den endelige dommen er, viser blå politikere som i valgkampens hete kalte ham konfliktsky og uten gjennomføringskraft. Som Norges kandidat til Nato et halvt år seinere, beskrives de samme lederegenskapene i positive vendinger; som langsiktig, samlende, resultatorientert, lite ærekjær.

Jens Stoltenberg forlater norsk politikk om kort tid, men ettermælet han ønsker seg er at politikken føres videre. Det er kanskje lite ærekjært, men tøft nok.

KOMMENTARFELTET BLE DEBATTLEDET AV BJØRN BRATTEN