Det frie markedets død

Uansett hva den siste ukas hendelser betyr, burde ingen tro på de overdrevne påstandene om at markedskrisen markerer det frie markeds død som ideologi. Ideologien bak det frie marked har alltid tjent kapitalens interesser, og dens innflytelse avtar og stiger avhengig av hvor nyttig den er for disse interessene.

Under høykonjunkturer er det lønnsomt å preke laissez faire, fordi en fraværende regjering tillater at spekulasjonsbobler blåses opp. Når disse boblene sprekker, blir ideologien en hindring, og den går i dvale til den store og stygge staten kommer til unnsetning.

Men vær trygge: Ideologien vil komme tilbake med et brøl når den økonomiske hjelpen er sluttført. Den enorme gjelden offentligheten akkumulerer for å redde spekulantene, vil da bli del av en global budsjettkrise som vil brukes til å forklare dype kutt i sosiale programmer og fornyet press for å privatisere det som er igjen av offentlig sektor. Vi vil også få høre at vårt håp om en grønn framtid dessverre er for dyrt.

Det vi ikke vet, er hvordan offentligheten vil reagere. Tenk på at i Nord-Amerika har alle under 40 år under oppveksten fått høre at myndighetene ikke kan gripe inn for å gjøre livet vårt bedre, at myndighetene er problemet, ikke løsningen, at det frie marked er det eneste alternativet. Nå ser vi plutselig myndigheter som er ekstremt aktivistiske, intenst intervensjonistiske og tilsynelatende villige til å gjøre hva som helst for å redde investorene fra seg selv.

Dette fører nødvendigvis til følgende spørsmål: Hvis staten kan gripe inn for å redde selskaper som tok dumdristige sjanser i boligmarkedene, hvorfor kan den ikke gripe inn for å hindre at millioner av amerikanere snart mister husene sine i gjeldskrisa?

Og likeledes, hvis 85 milliarder dollar umiddelbart kan hostes opp for å kjøpe forsikringsgiganten AIG, hvorfor er et offentlig finansiert helsesystem – noe som ville beskyttet amerikanerne mot helseforsikringsselskapenes rovdrift – tilsynelatende en så uoppnåelig drøm? Og hvis stadig flere selskaper trenger skattebetalernes penger for å holde seg flytende, hvorfor kan ikke skattebetalerne stille krav til gjengjeld – som for eksempel tak på lederlønninger og en garanti mot flere tapte arbeidsplasser?

Nå som det er klart at myndighetene absolutt kan handle i krisetider, vil det bli mye vanskeligere for dem å påberope seg maktesløshet i framtida. En annen potensiell endring har å gjøre med markedets håp om framtidige privatiseringer.

I flere år har globale investeringsbanker drevet lobbyvirksomhet mot politikere for to nye markeder: ett som skulle komme fra privatisering av offentlige pensjoner, og et annet som skulle komme fra en ny bølge privatiserte eller delprivatiserte veier, broer og vannforsyningssystemer.

Begge disse drømmene er akkurat blitt mye vanskeligere å selge: Amerikanerne er ikke i humør til å overlate mer av sine individuelle og kollektive verdier til de dumdristige gamblerne på Wall Street, spesielt siden det virker mer enn sannsynlig at skattebetalerne må betale for å kjøpe tilbake sine egne verdier når den neste boblen sprekker.

Når samtalene i WTO har sporet av, kan denne krisa også bli en katalysator for en radikalt alternativ tilnærming til å regulere verdens markeder og finanssystemer. Vi ser allerede en bevegelse mot «matuavhengighet» i utviklingsland, i stedet for at tilgangen til mat overlates til råvarespekulantenes nykker. Kanskje er tida endelig inne for ideer som skattlegging av aksjehandel, noe som ville legge en demper på spekulative investeringer, i tillegg til andre former for global kontroll over kapital.

Og nå som nasjonalisering ikke er et stygt ord, burde olje- og gasselskapene passe seg: Noen må betale for overgangen til en grønnere framtid, og det gir mest mening at mesteparten av midlene kommer fra den svært lønnsomme sektoren som i størst grad har skylden for klimakrisa. Det gir i hvert fall mer mening enn å skape enda en farlig boble innen karbonhandel.

Men krisa vi står overfor, krever enda mer omfattende endringer enn det. Grunnen til at de dårlige boliglånene fikk lov til å spre seg, var ikke bare at ansvarlige myndigheter ikke forsto risikoen. Det var fordi vi har et økonomisk system som måler vår kollektive velstand basert utelukkende på vekst i BNP. Så lenge søppellånene førte til økonomisk vekst, ga myndighetene aktiv støtte til dem. Så det som virkelig trekkes i tvil av krisa er det ubestridte fokuset på vekst til enhver pris. Det denne krisa burde føre til, er en radikalt annerledes måte å måle velstand og framgang på i samfunnet.

Men ikke noe av dette vil skje uten enormt offentlig press mot politikerne i denne viktige perioden. Og ikke høflig lobbyvirksomhet, men at folk går ut i gatene igjen og innleder den type direkte aksjoner som førte til Roosevelts New Deal i 1930-årene. Hvis ikke, vil vi bare få overfladiske endringer før det så fort som mulig går tilbake til det samme gamle.

Oversatt av

Rune Rogndokken Moen





•Naomi Klein, som er spaltist

for The Nation og The Guardian,

har blant annet skrevet boka

«Sjokkdoktrinen: Katastrofe-

kapitalismens fremmarsj».