Det frie menneske

Filosofisk testamente med kloke undertoner.

Etter den store suksessen med «Livsfilosofi» (1998) oppdaget både Næss selv og flere geskjeftige forleggere at det faktisk fantes en stor lesergruppe som bare ventet på et veiledende ord fra den kjente fjellklatrer og filosof. Derfor åpnet jeg Næss' siste bok med blinkende varsellamper: Var det et forsøk på å koke suppe på en allerede velbrukt spiker? Svaret er nei.

«Det frie menneske. En innføring i Spinozas filosofi» (1999) er i virkeligheten både en god og klok bok.

«Det er ikke lidenskapens heftighet, men deres varighet som utretter store ting,» sa Nietzsche - en annen kjent Spinoza-beundrer. I Næss' rastløse liv har Spinoza vært en trofast kjærlighet. Etter hvert er de kommet til å stå hverandre så nær at den nålevende ikke alltid greier å se forskjellen på sine egne tanker og den gamle jødens. Slik er det oppstått en ny historisk realitet: en tvillingtenker som bærer både Næss' og Spinozas ansiktstrekk. Å blande Spinoza inn i dagens moteriktige økologiske pludder, er ikke helt uproblematisk.

Originalt grep

Men det ville være tøvete å kritisere Næss' bilde av Spinoza. For dette bildet er langt på vei et idealisert selvportrett. At Næss leverer sitt filosofiske testamente til verden som en innføring i Spinozas filosofi, var et ikke uventet, men likevel originalt grep. Vi som har lest filosofi i Norge i siste halvdel av dette århundre, har langt på vei avskrevet den mulighet at det skulle finnes noen annen Spinoza enn den som Næss har avlet, formet og dyrket.

Derfor flyter respekten for de to personene sammen. Begge greide mot mange odds å regissere et egenartet liv. Det som står igjen etter deres intellektuelle jordomseilinger, er det aller enkleste man kan tenke seg - og nettopp derfor nesten uoppnåelig: Drømmen om et fritt liv, en fornuftig tanke og en lydig kropp. Ønsket om å overvinne alt det som sperrer, hindrer og innskrenker virkeliggjøringen av vår natur, som er det guddommelige i oss.

Ludvig Eikaas trykte en gang et grafisk blad hvor det sto på hans ironisk-underfundige vis: «Jeg har overvunnet det negative. Det er godt gjort.» Det spørs om ikke filosofen Næss og billedkunstneren Eikaas på dette punktet tilhører et eksklusivt lite fellesskap som mange ønsker å bli med i - en intellektuell golfklubb som gir adgang til en bane hvor alle baller ruller rett i hullet.

Oppbyggelig

Til sist må jeg innrømme at jeg ikke har noen anelse om hva min tilfredshet med Næss' seineste skriverier skyldes. Det har ikke alltid vært slik, men nå er det blitt noe nesten oppbyggelig ved å oppholde seg i hans nærhet. Han har aldri vært noen stor forfatter. Det meste av det han skriver er omstendelig og banalt.

Beundringen må skyldes at hans seineste tekster bærer med seg overtoner av forlokkelser og undertoner av forventninger som de trivielle setningene ikke har ved første øyekast. Næss er blitt en gammel og klok mann, og det er kanskje drømmen om å bli nettopp det som trekker oss til hans siste bøker - slik Næss selv gjennom hele livet er blitt trukket til Spinozas underlige snurrepiperier av ønsket om å dele noe av hans frihet.