Det frie ord i øst

«Da selges Cola-flasker fra kiosker av folk som kunne skrevet «Forbrytelse og straff».»

UKE NR. 34 NÅ startet med at myndighetene i Hviterussland mandag stengte den siste uavhengige avisutgiver Denpress. Tirsdag påsto Russlands forrig statsminister, at demokratiets kjennetegn har forsvunnet i Russland på kort tid. Overalt i det forhenværende sovjetsamfunnet er det arvingene av den gamle makteliten, kalt nomenklatura, som kvalte det frie ord i den postkommunistiske æra. Advarslene kom tidlig. 72-årige Jevgenij Jevtusjenko som skrev «Stalins arvinger» for 45 år siden, sa til NRK-Dagsrevyen i 1994, at «de nye penger i Russland er en mer brutal motstander av det frie ord enn den gamle Sentralkomiteen i Kommunistpartiet.» Da ga Russlands dominerende poet de siste 50 år ut «Dø ikke før døden» på norsk. Den eneste frihet som er virkeliggjort i det tidligere sovjetsamfunnet siden systemet brøt sammen, er privat rett til å tjene penger. Alle andre liberale friheter er variabler av hvordan den enkelte lyktes med dèt. Tydeligst gjelder det den friheten som var mest savnet nest etter talefriheten bak Jernteppet, bevegelsesfriheten. Det koster jo penger å reise, også... Mikhail Kasjànov var regjeringssjef under President Putin fra 2000 til 2004. Under et opphold i Storbritannia nå, slo han videre fast, at selv regjeringen og lovgiverne i Russland ikke klarer å fungere uten instruksjoner fra dag til dag, og at rettssystemet blir mer og mer maktlydig og avhengig.

RUSSISK PRESSE startet straks spekulasjoner om landets forrige statsminister tør vende hjem igjen til Russland, eller om han vil starte et demokratiopprør à la Viktor Jùtsjenko i Kiev før jul i fjor. (Jfr. Izvestia 23. august). Men samtidig etterforskes Mikhail Kasjànov av Riksadvokaten for å ha kjøpt sitt statsminister-landsted til ulovlig lav pris. Slik symboliserer han et troverdighetsproblem som tragisk mange forsvarere av demokrati ble rammet av etter at kommunistregimet endelig brøt sammen formelt i 1991. De stenkes alle av å ha skodd seg økonomisk, og vi nevner i fleng: Mediemogulene Boris Berezovskij & Vladimir Gusinskij, Yukos-gründeren Mikhail Khodorkovskij og Ukrainas nåværende statsminister Julia Timosjènko er alle etterforsket for skatteunndragelser, korrupsjon og det som verre var under 1990-tallets privatisering av nasjonalformuen. Felles for dem alle er, at de først løftet fanen til forsvar for det frie ord og demokrati etter at de kom i konflikt med et maktapparat de alle sprang ut av, dekket av det historiske begrepet maktens nomenklatura. Og makten som rår, Vladimir Putins regime, setter de frafalne først under etterforskning pga politiske brudd. Frem til slike oppstår, bys det på skatteamnestier for fast eiendom, som jo blir lett synlig når det bygges weekend-hytter på 3000 kvadratmeter utenfor hovedstaden. Slik er dialektikken på vei opp og på vei ned fra maktens tinde i et føydalt system.

DEN FAGLIG MERITERTE Moskva-filosofen Dr. Jakov Svirskij understreker, at diskusjonen om demokratiets problem er en århundrelang diskusjon i Moskva. Fritt ord og kritikk var alltid så farlig, at tsaren etter napoleonskrigene egenhendig sensurerte nasjonalskalden Aleksandr Pusjkin, som tilskrives æren for det moderne, russiske språk! Som opposisjonell ble Fjodor Dostojevskij utsatt for narrehenrettelse før forvisning til Sibir i 1849. Da hadde den illiberale tsar slått ned frihetsoppstanden i Sentral-Europa i 1848. Fri presse var utenkelig. Derfor var det skjønnlitteraturen bar frem samfunnskritikken opp til revolusjonen i Russland i 1917. Så ble dikternes skrivebordskuff tragisk ofte deponi for det frie ord, før de selv enda oftere døde i GuLAG. Boris Pasternak ble tvunget til å frasi seg Nobelprisen i litteratur i 1958 fordi Kommunistpartiet var sur på Svenska Akademin da det politiske tøværet startet. At ikke en ny, verdibærende og samfunnskritisk litteratur har oppstått i dag i det postkommunistiske Russland, kan bittert skyldes at dagens potentielle Dostojevskij står og selger øl & Cola i en trekiosk på Arbat. Der bodde intelligensiaen i Moskva før pengene kvalte interessen for slikt og slike. Russland kunne fostret mang en armodens dikter à la en Charles Dickens i dag. For armoden starter noen kilometer utenfor Store Ringvei, som kretser rundt Moskva med en omkrets på 110 km.

KRISEN FOR DET FRIE ORD i øst blant russerne og de fleste andre folk i det tidligere sovjetsamfunnet, ukrainerne medregnet, er idag likevel artsforskjellig på ett sentralt punkt målt mot fortiden: Der vanlige mennesker var analfabeter under tsaren, var de livredde under kommunismen. I dag er innbyggerne altfor godt utdannet og opplyst til å tro på kritikere av det autoritære, som de navngitte i denne teksten er så typiske for. Bred, folkelig frustrasjon og apati sprer seg under devisen «de er like gode - alle sammen!» Bak ligger fravær av lagdeling i befolkningen i samfunnet. Etter andre verdenskrig var fordelingspolitikk i Vest-Europa kraften som skapte lagdeling og dermed bakteppet for et flerpartisystem som fungerte: Noen ble arbeidere, andre bønder, funksjonærer, kjøpmenn i det jevne borgerskap eller stor-kapitalister. Slikt skapte rasjonelle interessemotsetninger, som det levende folkestyre sprang ut av. I de snart 15 årene som gikk etter at sovjetregimet forsvant, sèg den store massen i stedet ned i en fille-proletarisering i øst. Floraen av tallrike partier avspeiler bare maktambisjoner til individuelle aktører i det politiske spillet, ikke reelt virkende motsetninger mellom sosiologiske grupper i samfunnet. I det russiske språk brukes fortsatt ordet intelligetnsia side om side med filleproletarisering. Historisk reiste filleproletariatet aldri intelligent kritikk, men forfulgte nærliggende mål uten tanke for langsiktige konsekvenser: Da selges Cola-flasker fra kiosker av folk som kunne skrevet «Forbrytelse og straff» slik Dostojevskij gjorde, selv midt i hasardspillet han drev med i årevis før han brente opp hustruens formue.

DE ENESTE MAKTHAVERE» i Kreml som forsto litt av betydningen ved det frie ord, var Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin - den siste før fylla tok ham. Gorbatsjov hadde sett sin morfar deportert som politisk fange til Ural på 1930-tallet, Boris Jeltsin ble selv kneblet av Gorbatsjov! Vladimir Putin ble oppflasket som jurist under Bresjnev, og virkeliggjorde guttedrømmen da han ble KGB-agent. I mai 2000 ble planen om hvilke politimetoder Putin ville bruke mot det frie ord hvis dette kritiserte ham, lekket fra hans nyetablerte stab i Kreml til ukestidsskriftet Vlast i Moskva. Jeg refererte teksten in extenso i boken «Frihetens bitre tiår» i 2001. Det blir dessverre bare stadig bitrere. For maktinstinktet, historisk nedfelt i russisk tradisjon, ble utviklet i fravær av den sosialliberalisme vi fikk i arv fra det britiske samfunnet. Men da hadde Charles Dickens allerede på forhånd rukket å skape respekt for medynk som en dyd gjennom sin diktning. Slik oppsto egentlig de liberale friheter.